Demokrati kommer ikke gratis.

Se for deg Siv Jensen, Kristin Halvorsen og Trine Schei Grande hos Den Internasjonale Straffedomstolen i Hague mistenkt for forbrytelser mot menneskeheten. Jens Stoltenberg og Erna Solberg lusker som grå eminenser i skyggene. Etter siste stortingsvalg ble flere hundre nordmenn drept i opptøyer mellom tilhengerne deres, og stortingspolitikerne i Norge kaller ofrene som vitner for ICC for forrædere som vil bli straffet.

I tillegg kan du se for deg at våre tre siste statsministre nå er Norges tre største landeiere, og at den sittende Statsministeren er storeier i Ringnes bryggerier, den viktigste motstanderen eier store deler av Statoil og Orkla. Ingen rikspolitikere betaler skatt, og er de høyest betalte i verden.


På valgdagen kjører busser ut til slummene i utkanten av Norges storbyer for å bringe velgerne til valglokalet. Etter å stemt på "riktig parti" får du betalt to dagslønner fra valgkampkassen til partiet. Du tar imot betalingen med glede i visshet om at det sannsynligvis er de eneste pengene som vil bli "investert" i lokalmiljøet. Tilhører du feil parti risikerer du å bli  avvist ved valglokalet, og kanskje banket opp.


Det er en virkelighet vi ikke kjenner i Norge. En utenkelig tanke. Men dette scenariet er ikke så langt unna realitetene i Kenya i opptakten til neste års presidentvalg.


Vi har nå gått igjennom en valgkamp utenom de vanlige i Norge.  En valgkamp vi kan være stolte av som nasjon. Vi har stått samlet i sorgen, og vernet om demokratiet. Jeg har vært med, men allikevel på sidelinjen. Store deler av valgkampen har jeg hatt et skråblikk på Norge fra Kenya.


I Kenya var det ved sist valg registrert 14 millioner velgere av disse møtte 69 % opp for å stemme. I Norge ble over 40% hjemme ved forrige valg.


I Kenya tror man på demokratiet. Man ønsker å legge nepotisme og tribalisme bak seg. Man tror på demokratiet, og ytringsfriheten fordi man ser hva man har mistet. Vårt demokrati fremstår som en drøm. En uvirkelig utopi for dem som ikke er  inne i den politiske varmen. Demokratiet er ikke en realitet, men store ord som benyttes i valgkamp, og i møter med vestlige ledere. 


Men jeg tror på demokratiet både i Norge og Kenya. Jeg ser en bedring her nede som har vokst frem i vissheten om at siste valgs opptøyer ikke kan få lov til å gjenta seg. Jeg tror på demokratiet i Norge fordi jeg har sett at vi står sammen når det gjelder, og vi tør å ta de vanskelige diskusjonene.


Uansett hvem du er vil du av og til heve et øyebryn over enkelte vedtak, riste litt oppgitt på hodet når politiske prioriteringene virker ulogiske eller bli bekymret når det kuttes eller investeres over en lav sko. 


Det norske demokratiet er kanskje ikke perfekt, men det er det beste alternativet vi har.  Demokratiet kommer ikke gratis. Det krever en innsats fra deg. 


Ta vare på demokratiet. Stem! 


Godt valg!

Dagens verdiskapning er morgendagens velferd

Kristiansand trenger en offensiv næringspolitikk som stimulerer og som legger forholdene til rette for gründere og et mangfold av verdiskapende innovasjon. Vår fremtidige velferd og livskvalitet er avhengig av et variert og verdiskapende næringsliv, drevet fram av mennesker med motivasjon, vilje og evne til skape noe nytt. Da må vi gjøre det attraktivt for slike mennesker å satse.

For Kristiansand Venstre er det enkelte menneske utgangspunktet for utvikling og fremgang så vel som verdiskaping og velferd. Venstres næringspolitikk har derfor et høyere mål for øyet enn kun økonomisk vekst og materiell velstand i tradisjonell forstand -- vi vil gi næringsutviklingen et mer liberalt og menneskelig uttrykk.

Kristiansand Venstre mener at de som velger å starte opp for seg selv bør oppmuntres, ikke straffes. Det å starte som selvstendig næringsdrivende er ofte en startfase for nye fremtidsrettede bedrifter. Kristiansand trenger flere slike, og derfor ønsker vi å bedre vilkårene og rettighetene for selvstendig næringsdrivende.

Videre vil vi ha et mer åpent og inkluderende arbeidsliv hvor hver enkelt har mulighet til å
realisere mest mulig av sitt potensial, der stengslene mellom sektorer er brutt ned, og der det
er naturlig å veksle mellom rollene som arbeidstaker, arbeidsgiver og det å drive sin egen
virksomhet i løpet av en yrkeskarriere. Jo bedre vi lykkes med dette, desto bedre vil vi også
mestre overgangen til en mer dynamisk og innovativ økonomi.

Venstre har jobbet med innovative løsninger på sosiale problemer siden opprettelsen av Kvinnesaksforeningen, Norske Kvinners Sanitetsforening og innføringen av kvinnelig stemmerett tidlig i forrige århundre. Verdibasert, sosialt entreprenørskap vil gi flere mennesker mulighet til å skape et levebrød av sine hjertesaker, samtidig som det offentlige får tilført engasjement, entusiasme, individbaserte tilbud og en (kjærkommen) fornyelse og kvalitetsheving. Det offentlig kan ikke løse alt alene, og det er ikke bare de religiøse eller idélle organisasjonene som har et varmt hjerte. Sosiale entreprenører kan levere skreddersøm som utfyller systemene, gode småskalaløsninger til skole, helsevesen, barnevern og kriminalomsorg.  

Kristiansand trenger flere initiativ som Wayback og Livsglede for eldre. Initiativ som tar enkeltmennesket på alvor. Gjennom å tilrettelegge for at denne typen initiativ får den nødvendige kommunale støtte kan man sikre at mennesker som ellers ville falt utenfor samfunnet får utnyttet sine egenskaper, og tilfører kommunen ytterligere ressurser.

Statlige og kommunale innkjøpsordninger må tilpasses små aktører og gi dem reelle muligheter til å konkurrere om å levere kvalitet til offentlig velferd.

Men for at Sosialt Entreprenørskap skal få størst mulig gjennomslag er det viktig at man får en tverrpolitisk enighet om at de nærmeste er de beste til å løse sosiale problemer, og at private Sosialt Entreprenørskapsinitiativ ikke er en trussel, men en styrke. Medmenneskelighet og omsorg er for viktig til å kunne overlates det offentlige alene.

Til slutt mener vi at det innovative næringsliv er avhengig av en fri og mangfoldig forskning,
og sammen kan forskningen og næringslivet drive hverandre fremover. Venstre ønsker derfor
å gi forskningen mer autonomi, mangfold og frihet til å eksperimentere enn den har i dag.

Framtidens velferdssamfunn avhenger av et nyskapende næringsliv. Derfor er det å legge til
rette for at flere våger å gjøre et forsøk på å realisere en god idé en viktig politisk prioritering
for Kristiansand Venstre.


Svein Mork Dahl
4. Kandidat Kristiansand Venstre

Veien tilbake

Etter en uke hos gode venner ute i havgapet utenfor Stavanger hadde vi alle egentlig tenkt oss over fjellet til Oslo, men værmeldingen fikk oss til å ombestemme oss, og vi bestemte oss for å besøke mine foreldre i stedet.

"Det har vært en eksplosjon i Oslo." sier min mor i det vi kommer inn døren etter å ha kjørt fra Stavanger til Arendal. Vi forstår vel egentlig ikke der og da alvoret i det som har skjedd. Etterhvert som det siger inn at vi er blitt utsatt for et terrorangrep, går tankene tilbake til 11 september 2001. 

Jeg kan fremdeles huske jeg var i telefonen da det første flyet traff World Trade Centre. Senere løp vi til nærmeste pub hvor vi fulgte med på CNN. Jeg husker overraskelsen i lokalet da TV-bildene viste det andre flyet treffe bygningen.

Det er 10 år siden i år.

I fjor landet jeg i Nairobi rett etter at en bombe gikk av i Uhuru Park og drepte 8 personer. 

Senere har det vært ytterligere 2 mindre bombeangrep (håndgranater) mot busser i Nairobi, mens vi i Påsken holdt oss hjemme fordi Al-Shaabab (Somalisk Al-Qaida) truet med bombeangrep mot populære turistdestinasjoner som Mombasa og shoppingsentre i Nairobi.

I deler av verden blir slike hendelser en del av hverdagen, det er noen områder man holder seg unna. Man tar sine forholdsregler. 

Vold avler vold sier man, men vold kan også være en vekker for ønsket om fred. 

Kenya opplevde i 2008 opptøyer som tok livet av 1300 mennesker. Grusomheter hvor nabo drepte nabo. Ingen var trygg. Det var vekkeren som i dag binder folket sammen i et ønske om fred, frihet og demokrati. Innstillingen er at livet må gå videre selv om man ikke skal glemme. 

Ennå er tilliten skjør, men man har innsett at uten tillit, ingen fred.

I år innhentet virkeligheten oss. 

Det er vår tur til å finne tilbake til hverdagen, tilliten og tryggheten. Vi må finne tilbake til oss selv etter å ha blitt forrådt.

Hvordan kan en av våre egne stå bak en slik ugjerning mot oss?  En som aldri har opplevd krig, sult, nød eller undertrykking er den som trykket på avtrekkeren. Fienden kom ikke fra Libya eller Afghanistan, men fra våre egne rekker. The Enemy Within.

Jeg har tenkt mye de siste dagene. På ofrene, fremtiden og verden. På gjerningsmannen. 

Ikke minst har jeg tenkt: Hvorfor? 

Jeg regner ikke med å finne alle svarene, og før eller siden vil vi gå tilbake til hverdagen. Noe annet vil være å la terroristen vinne.

I den forbindelse synes jeg denne kommentaren jeg fikk fra Kenya oppsummerer godt hvor vi skal holde fokus etter fredagens grusomheter :

"Det er de som er berørt av denne hendelsen som fortjener oppmerksomhet. Det er de som er ofre for denne massehenrettelsen som fortjener å bli husket. For vi skal på ingen måte glemme datoen og alle livene som gikk tapt. 

Men gjerningsmannen hadde ingen hørt om eller kjent til før det skjebnesvangre dobbeltangrepet. La han gå tilbake til å være den forglemmelige personen han var. Han vil bli dømt, og deretter glemt."