Å rive slummen er å flytte problemet

Utdrag fra dette innlegget blir også publisert på Amnestys blogg på http://blogg.amnesty.no/ .


Mandag gjennomførte Amnesty International i Kenya en demonstrasjon foran Sheria House i Nairobi. Sheria House er regjeringsadvokatens kontorer, og demonstrasjonen skulle skape oppmerksomhet rundt kravene om å stoppe de tvungne utkastelsene og rivingen av boliger i Nairobis slumområder.

Slum i Embakasi

Amnesty og andre aktivister kjemper for å beskytte innbyggernes rettigheter i slummen, og sikre at disse blir hørt i forbindelse med arbeidet som foregår som i utgangspunktet er ment å bedre deres forhold, men som i realiteten skaper usikkerhet og fattigdom.

Godt over en million mennesker lever under uverdige forhold i Kenyas slumområder, og Kenyas planer om en oppgradering av slumområdene i Nairobi har gjort forholdene enda verre for innbyggerne i slumområder som Mathare, Kibera, Kawangware og ikke minst Sinai, som fikk endel oppmerksomhet også i Norge etter at en oljerørledning sprang lekk, og den etterfølgende brannen drepte 120 mennensker.

Deler av Sinaislummen er bygget oppå en oljerørledning noe som selvfølgelig utgjør en sikkerhetsrisiko for innbyggerne, men innbyggerne ønsker ikke å flytte fra hjemmene sine, og de har heller ingen alternativer. Jeg var selv vitne til brannen, da jeg oppholdt meg et par kilometer unna da det smalt. Jeg kunne se røyken som kom drivende fra terrassen hvor jeg var, og senere besøkte vi også redningsarbeidet. En uke senere dukket det fremdeles opp lik i elva der folk i desperasjon hadde kastet seg i vannet i et håp om å slukke flammene som omfattet dem, men lekkasjen hadde også fylt elva med brennbar olje.

For oss som oppholder oss i Nairobi og Kenya er det trist å se at myndighetene velger å gjennomføre tvangsutkastelser og riving uten at man har alternativer klare til de tidligere innbyggerne. Jeg har selv vært og besøkt Kibera, Kawangware, Mathare og Sinai, samt mindre såkallte “uformelle bosettinger” (les: slum) i tiden jeg har vært i Kenya. Det gjennomgående temaet som kommer opp når man snakker med innbyggerne er at de i og for seg er positive til en oppgradering av levekårene i slummen, men at usikkerheten rundt hva som skjer er både frustrerende og ødeleggende for dem som blir rammet av tvangsutkastelsene.

Min første opplevelse i slummen i Nairobi var da jeg i fjor ble tatt med på et besøk i Mathare for å besøke en VCT-klinikk som driver testing og rådgivning mot HIV/AIDS. Etter besøket, da vi satt på Thorn Tree Cafè på et av Nairobis beste hotell og spiste middag, sa jeg til de to kenyanerne som hadde vist meg rundt i Mathare og den HIV/AIDS-klinikken de jobbet på at jeg hadde følt meg så trygg, og det var på grunn av at jeg hadde hatt dem til å passe på meg. Jeg ble møtt med et overrasket blikk, og en latter før de fortalte meg at sannheten var det omvendte. Det var ikke jeg som var trygg fordi de hadde vært der, men de hadde vært tryggere fordi de hadde med seg en mzungu (hvit mann). “Uten deg kunne man gjort nesten hva som helst med meg.” sa den kvinnelige labteknikeren, “Politiet løfter ikke en finger om en kvinne blir voldtatt i slummen, men dersom en mzungu blir utsatt for noe vet innbyggerne at politiet kommer og trakasserer dem i ukesvis. Slike historier rammer turismen og Kenyas inntekter. Jeg ville aldri beveget meg rundt her alene, spesielt ikke på kveldstid.” Hennes mannlige kollega bekreftet forholdet før hun fortsatte: “Mathare er ikke en del av det offisielle Kenya, og har sin egen indrejustis. Det er veldig sjelden vi ser representanter for det offisielle Kenya her. Vi mangler alt. Gjengene styrer det meste som skjer, og krever beskyttelsespenger av innbyggerne, de innkrever “avgifter” på strøm og vann, samt “bompenger” for å komme inn og ut av områdene de kontrollerer. I Mathare er det mobben som rår. Du la kanskje ikke merke til dem mens vi var der, men de var der, og vi passerte dem både på vei inn og ut. De holdt avstand mens vi var sammen med deg, men neste gang vi passerer vil de kreve oss for ekstra penger fordi vi har vært sammen med en mzungu.”

Jeg vil aldri kunne forstå hvordan det er å bo i Nairobis slumområder. Til det er det bare en ting å si. Jeg har rett og slett feil farge, feil kulturell bakgrunn, og er ikke i stand til å ta de små signalene som er så avgjørende for å overleve i slummen. Etter å ha vært her en stund er det selvsagt noe bedret, men forstå det vil jeg aldri, rett og slett fordi folk oppfører seg annerledes når jeg er i nærheten.

Trenger vel ingen nærmere forklaring

Når man tenker på slumområder tenker man ofte på bølgeblikkskur i utkanten av verdens storbyer, men det er ikke hele sannheten i Nairobi. Endel av slumområdene ligger i nærheten av områder som gjerne er populære til boligformål og industri. Det er en symbiose mellom tilgangen til arbeid og hvor slumområdene etablerer seg. Noen av områdene er eldre bosettinger som Mathare, og ligger bare noen kilometer fra Nairobi sentrum, eksempelvis ligger også Kibera tett opp til et av de mest velstående boligområdene i Nairobi og 5 kilometer fra sentrum. Sinai-slummen ligger i tilknytning til det største industriområdet i Nairobi.

Slumområdene vokser frem fordi det er et marked for arbeidskraft i området som tiltrekker seg løsarbeidere og deres familier, og senere tjenestetilbydere som tilbyr ulike tjenester som frisører og skjønnhetssalonger, puber og cafèer som serverer Tusker-øl sammen med nyama choma og ugali. Nyama choma er grillet geit og Ugali en maiskake som er vanlig kost i Kenya.

Jeg har selv sett hvordan mindre uformelle bosettinger vokser opp rundt utbyggingen av boligområder i Nairobi. Først kommer løsarbeiderne og bygningsarbeiderne som arbeider på utbyggingen og etablerer seg med familien i bølgeblikkskurene sine, deretter tjenestetilbyderne. Når utbyggingen er ferdig, og de mer velstående har flyttet inn på innsiden av gjerdene, drar enkelte av løsarbeiderne videre, mens mange blir igjen sammen med tjenestetilbyderne for å tilby tjenester som husvask, bilvask, søppelhåndtering og annet forefallende arbeid til innbyggerne i boligområdet. De mer veletablerte områdene har egne møbelsnekkere og butikker.

Jeg kan selv se ut på en av disse bosettingene fra hjemmekontoret mitt, og følge livet der på nært hold. Selv sitter jeg trygt på innsiden av gjerdet, mens det er disse innbyggerne som rammes av Kenyas planer om oppgraderinger av slummen. Det er disse Amnesty og andre aktivister jobber for skal bli hørt og hensyntatt i prosessen. Det er for disse et par hundre mennesker møtte opp utenfor Sheria House på mandag i en fredelig demonstrasjon for å protestere mot den behandlingen de får. Det er ikke mer enn et halvt år siden et hundretalls butikker ble revet utenfor boligområdet hvor vi bor, og et hundretalls fattige familier ble uten inntekter. 


For det er ikke slik at problemene forsvinner selv om man fjerner slummen, og erstatter denne med bedre boliger og oppgraderte boligområder. De tidligere beboerne har nemlig ikke råd til å flytte inn i disse, men flytter seg til nye områder for å bygge opp igjen tilværelsen sin på nytt.

Her ser jeg at butikkene og bølgeblikkskurene har begynt å dukke opp igjen bare en 6-700 meter fra  der de ble revet.

Demokrati kommer ikke gratis.

Se for deg Siv Jensen, Kristin Halvorsen og Trine Schei Grande hos Den Internasjonale Straffedomstolen i Hague mistenkt for forbrytelser mot menneskeheten. Jens Stoltenberg og Erna Solberg lusker som grå eminenser i skyggene. Etter siste stortingsvalg ble flere hundre nordmenn drept i opptøyer mellom tilhengerne deres, og stortingspolitikerne i Norge kaller ofrene som vitner for ICC for forrædere som vil bli straffet.

I tillegg kan du se for deg at våre tre siste statsministre nå er Norges tre største landeiere, og at den sittende Statsministeren er storeier i Ringnes bryggerier, den viktigste motstanderen eier store deler av Statoil og Orkla. Ingen rikspolitikere betaler skatt, og er de høyest betalte i verden.


På valgdagen kjører busser ut til slummene i utkanten av Norges storbyer for å bringe velgerne til valglokalet. Etter å stemt på "riktig parti" får du betalt to dagslønner fra valgkampkassen til partiet. Du tar imot betalingen med glede i visshet om at det sannsynligvis er de eneste pengene som vil bli "investert" i lokalmiljøet. Tilhører du feil parti risikerer du å bli  avvist ved valglokalet, og kanskje banket opp.


Det er en virkelighet vi ikke kjenner i Norge. En utenkelig tanke. Men dette scenariet er ikke så langt unna realitetene i Kenya i opptakten til neste års presidentvalg.


Vi har nå gått igjennom en valgkamp utenom de vanlige i Norge.  En valgkamp vi kan være stolte av som nasjon. Vi har stått samlet i sorgen, og vernet om demokratiet. Jeg har vært med, men allikevel på sidelinjen. Store deler av valgkampen har jeg hatt et skråblikk på Norge fra Kenya.


I Kenya var det ved sist valg registrert 14 millioner velgere av disse møtte 69 % opp for å stemme. I Norge ble over 40% hjemme ved forrige valg.


I Kenya tror man på demokratiet. Man ønsker å legge nepotisme og tribalisme bak seg. Man tror på demokratiet, og ytringsfriheten fordi man ser hva man har mistet. Vårt demokrati fremstår som en drøm. En uvirkelig utopi for dem som ikke er  inne i den politiske varmen. Demokratiet er ikke en realitet, men store ord som benyttes i valgkamp, og i møter med vestlige ledere. 


Men jeg tror på demokratiet både i Norge og Kenya. Jeg ser en bedring her nede som har vokst frem i vissheten om at siste valgs opptøyer ikke kan få lov til å gjenta seg. Jeg tror på demokratiet i Norge fordi jeg har sett at vi står sammen når det gjelder, og vi tør å ta de vanskelige diskusjonene.


Uansett hvem du er vil du av og til heve et øyebryn over enkelte vedtak, riste litt oppgitt på hodet når politiske prioriteringene virker ulogiske eller bli bekymret når det kuttes eller investeres over en lav sko. 


Det norske demokratiet er kanskje ikke perfekt, men det er det beste alternativet vi har.  Demokratiet kommer ikke gratis. Det krever en innsats fra deg. 


Ta vare på demokratiet. Stem! 


Godt valg!

Nyhetsbrev fra EASEN

Arbeidet med å spre sosialt entreprenørskap i Øst-Afrika går videre. East African Social Enterprise Network er et knutepunkt i dette arbeidet, og vi forsøker å spre det glade budskap så godt vi kan. I løpet av det året nettverket har eksistert har vi merket en betydelig interesseøkning for feltet. Vi har gjennomført ulike aktiviteter for å øke kunnskapen og interessen for sosialt entreprenørskap i regionen, og har nettverket oppe og stå i både Kenya og Uganda.


Nyhetsbrevet (på engelsk) finner du her: EASEN Newsletter 9th September 2011:

Dagens verdiskapning er morgendagens velferd

Kristiansand trenger en offensiv næringspolitikk som stimulerer og som legger forholdene til rette for gründere og et mangfold av verdiskapende innovasjon. Vår fremtidige velferd og livskvalitet er avhengig av et variert og verdiskapende næringsliv, drevet fram av mennesker med motivasjon, vilje og evne til skape noe nytt. Da må vi gjøre det attraktivt for slike mennesker å satse.

For Kristiansand Venstre er det enkelte menneske utgangspunktet for utvikling og fremgang så vel som verdiskaping og velferd. Venstres næringspolitikk har derfor et høyere mål for øyet enn kun økonomisk vekst og materiell velstand i tradisjonell forstand -- vi vil gi næringsutviklingen et mer liberalt og menneskelig uttrykk.

Kristiansand Venstre mener at de som velger å starte opp for seg selv bør oppmuntres, ikke straffes. Det å starte som selvstendig næringsdrivende er ofte en startfase for nye fremtidsrettede bedrifter. Kristiansand trenger flere slike, og derfor ønsker vi å bedre vilkårene og rettighetene for selvstendig næringsdrivende.

Videre vil vi ha et mer åpent og inkluderende arbeidsliv hvor hver enkelt har mulighet til å
realisere mest mulig av sitt potensial, der stengslene mellom sektorer er brutt ned, og der det
er naturlig å veksle mellom rollene som arbeidstaker, arbeidsgiver og det å drive sin egen
virksomhet i løpet av en yrkeskarriere. Jo bedre vi lykkes med dette, desto bedre vil vi også
mestre overgangen til en mer dynamisk og innovativ økonomi.

Venstre har jobbet med innovative løsninger på sosiale problemer siden opprettelsen av Kvinnesaksforeningen, Norske Kvinners Sanitetsforening og innføringen av kvinnelig stemmerett tidlig i forrige århundre. Verdibasert, sosialt entreprenørskap vil gi flere mennesker mulighet til å skape et levebrød av sine hjertesaker, samtidig som det offentlige får tilført engasjement, entusiasme, individbaserte tilbud og en (kjærkommen) fornyelse og kvalitetsheving. Det offentlig kan ikke løse alt alene, og det er ikke bare de religiøse eller idélle organisasjonene som har et varmt hjerte. Sosiale entreprenører kan levere skreddersøm som utfyller systemene, gode småskalaløsninger til skole, helsevesen, barnevern og kriminalomsorg.  

Kristiansand trenger flere initiativ som Wayback og Livsglede for eldre. Initiativ som tar enkeltmennesket på alvor. Gjennom å tilrettelegge for at denne typen initiativ får den nødvendige kommunale støtte kan man sikre at mennesker som ellers ville falt utenfor samfunnet får utnyttet sine egenskaper, og tilfører kommunen ytterligere ressurser.

Statlige og kommunale innkjøpsordninger må tilpasses små aktører og gi dem reelle muligheter til å konkurrere om å levere kvalitet til offentlig velferd.

Men for at Sosialt Entreprenørskap skal få størst mulig gjennomslag er det viktig at man får en tverrpolitisk enighet om at de nærmeste er de beste til å løse sosiale problemer, og at private Sosialt Entreprenørskapsinitiativ ikke er en trussel, men en styrke. Medmenneskelighet og omsorg er for viktig til å kunne overlates det offentlige alene.

Til slutt mener vi at det innovative næringsliv er avhengig av en fri og mangfoldig forskning,
og sammen kan forskningen og næringslivet drive hverandre fremover. Venstre ønsker derfor
å gi forskningen mer autonomi, mangfold og frihet til å eksperimentere enn den har i dag.

Framtidens velferdssamfunn avhenger av et nyskapende næringsliv. Derfor er det å legge til
rette for at flere våger å gjøre et forsøk på å realisere en god idé en viktig politisk prioritering
for Kristiansand Venstre.


Svein Mork Dahl
4. Kandidat Kristiansand Venstre

Veien tilbake

Etter en uke hos gode venner ute i havgapet utenfor Stavanger hadde vi alle egentlig tenkt oss over fjellet til Oslo, men værmeldingen fikk oss til å ombestemme oss, og vi bestemte oss for å besøke mine foreldre i stedet.

"Det har vært en eksplosjon i Oslo." sier min mor i det vi kommer inn døren etter å ha kjørt fra Stavanger til Arendal. Vi forstår vel egentlig ikke der og da alvoret i det som har skjedd. Etterhvert som det siger inn at vi er blitt utsatt for et terrorangrep, går tankene tilbake til 11 september 2001. 

Jeg kan fremdeles huske jeg var i telefonen da det første flyet traff World Trade Centre. Senere løp vi til nærmeste pub hvor vi fulgte med på CNN. Jeg husker overraskelsen i lokalet da TV-bildene viste det andre flyet treffe bygningen.

Det er 10 år siden i år.

I fjor landet jeg i Nairobi rett etter at en bombe gikk av i Uhuru Park og drepte 8 personer. 

Senere har det vært ytterligere 2 mindre bombeangrep (håndgranater) mot busser i Nairobi, mens vi i Påsken holdt oss hjemme fordi Al-Shaabab (Somalisk Al-Qaida) truet med bombeangrep mot populære turistdestinasjoner som Mombasa og shoppingsentre i Nairobi.

I deler av verden blir slike hendelser en del av hverdagen, det er noen områder man holder seg unna. Man tar sine forholdsregler. 

Vold avler vold sier man, men vold kan også være en vekker for ønsket om fred. 

Kenya opplevde i 2008 opptøyer som tok livet av 1300 mennesker. Grusomheter hvor nabo drepte nabo. Ingen var trygg. Det var vekkeren som i dag binder folket sammen i et ønske om fred, frihet og demokrati. Innstillingen er at livet må gå videre selv om man ikke skal glemme. 

Ennå er tilliten skjør, men man har innsett at uten tillit, ingen fred.

I år innhentet virkeligheten oss. 

Det er vår tur til å finne tilbake til hverdagen, tilliten og tryggheten. Vi må finne tilbake til oss selv etter å ha blitt forrådt.

Hvordan kan en av våre egne stå bak en slik ugjerning mot oss?  En som aldri har opplevd krig, sult, nød eller undertrykking er den som trykket på avtrekkeren. Fienden kom ikke fra Libya eller Afghanistan, men fra våre egne rekker. The Enemy Within.

Jeg har tenkt mye de siste dagene. På ofrene, fremtiden og verden. På gjerningsmannen. 

Ikke minst har jeg tenkt: Hvorfor? 

Jeg regner ikke med å finne alle svarene, og før eller siden vil vi gå tilbake til hverdagen. Noe annet vil være å la terroristen vinne.

I den forbindelse synes jeg denne kommentaren jeg fikk fra Kenya oppsummerer godt hvor vi skal holde fokus etter fredagens grusomheter :

"Det er de som er berørt av denne hendelsen som fortjener oppmerksomhet. Det er de som er ofre for denne massehenrettelsen som fortjener å bli husket. For vi skal på ingen måte glemme datoen og alle livene som gikk tapt. 

Men gjerningsmannen hadde ingen hørt om eller kjent til før det skjebnesvangre dobbeltangrepet. La han gå tilbake til å være den forglemmelige personen han var. Han vil bli dømt, og deretter glemt."

Vi går i partnerskap med East African Social Enterprise Network

Sammen med Inventure Management Ltd. har vi inngått et partnerskap med EASEN for å styrke sosialt entreprenørskap i Øst-Afrika.

Kontakt undertegnede for mer informasjon om du er interessert i å delta i dette arbeidet.

Svein Mork Dahl

smd (A) inventure.no

Inventure Management Ltd.: We partner with East African Social Enterprise Net...: "EAST AFRICA SOCIAL ENTERPRISE NETWORK The Job Creators Network BackgroundEast Africa Social Enterprise Network (EASEN) was formally launche..."

Afrikanske refleksjoner - FrP og manglende gangsyn i flyktningepolitikken

Amundsen anklager Venstre for å undergrave Schengen-avtalen

Venstre mener Norge må hjelpe Italia med å ta imot afrikanske flyktninger som bruker Libya som transittland til Europa. Per-Willy Amundsen, som er Fremskrittspartiets innvandrings- og integreringspolitiske talsmann, mener dette er et farlig spor som vil medføre at trykket på Europa vil øke dramatisk. Han mener også at Venstres forslag vil bidra til å undergrave Schengen-avtalen.

Les selv, og bedøm om han har grunnlag for sine påstander:

Venstre vil at Norge:
• aktivt involverer seg i prosessen rundt utviklingen av (det felleseuropeiske asylsystemet) CEAS.
• støtter opp under ideen om å utvikle et felles kvotesystem for flyktninger i Europa, for å få slutt på ”asyllotteriet”.
• avsetter penger til EUs flyktningefond, integrasjonsfond og returfond.
• komme på banen når europeiske land bryter FNs flyktningkonvensjon eller andre konvensjoner.
• skal tilby direkte økonomisk og materiell hjelp til land som Hellas og Malta som sliter med å bygge opp bærekraftige asylsystem.
• skal bidra i etableringen av partnerskap med landene immigrantene kommer fra, samt med de landene som migrasjonsstrømmene beveger seg gjennom (transittland) for å bedre beskyttelsen for flyktninger på kort sikt og minske migrasjonsstrømmen på lang sikt. Venstre mener også at norsk innvandringspolitikk må endres.

Derfor vil Venstre:
• at det foretas en menneskerettslig analyse av situasjonen for papirløse i Norge
• at det vurderes når det bør gis permanent oppholdstillatelse for langtidsboende i Norge ut fra ulike modeller i europeiske land
• at praksis for omgjøringsadgang gjennomgås for å se om nye fakta vektlegges i tilstrekkelig grad  • at det gjøres nødvendige endringer i lovteksten slik at barnerettslige perspektiver blir tilstrekkelig ivaretatt
• at også de som oppholder seg ulovlig i landet får rett til helsehjelp utover akutthjelp når det er nødvendig for å unngå alvorlige konsekvenser for personen selv eller andre
• at det vurderes å gi mulighet for dem som søker om beskyttelse, til å endre sin søknad om oppholdstillatelse etter Utlendingslovens kapittel 3 (arbeidsinnvandring) • at saksbehandlingstiden for asylsøkere blir sterkt forkortet
• at Norge jobber for at FNs barnekonvensjon får en egen klagenemd, slik at rettighetene til barn på flukt blir respektert på tvers av landegrensene, både i og utenfor Schengen
• sørge for at asylsøkere gis mulighet til, og oppfordres til, å arbeide mens søknaden behandles
• at mindreårige som har levd uten gyldig oppholdstillatelse må få en ny selvstendig vurdering av sin sak når de når myndighetsalder

Eneste unntaket jeg har hørt FrP vil ha i innvandringspolitikken er når det gjelder familieinnvandring for ektefeller av etniske nordmenn. Venstres forslag er å støtte det Europeiske samarbeidet for å opprettholde en Schengenavtale som vi nyter godt av, men som er under press på grunn av utviklingen i Nord-Afrika.

En ting jeg har skjønt mens jeg har oppholdt meg i Afrika er at de fleste afrikanere har et like nasjonalromantisk forhold til sine hjemland som nordmenn har, og det beste vi kan gjøre for alle parter er å tilrettelegge, og støtte en utvikling som tilsier at de kan bli der de er og ønsker å være. FrP vil helst kutte denne bistanden også, men da må vi også regne med å få dem på døren her hjemme. 

Afrikanske refleksjoner - Korrupsjon

Det kan se ut til at den gamle skolen politikere her nede til en viss grad er opptatt av å opprettholde et "Status quo" dessverre, og at direkte bistand på grassrotnivå vil være mer effektiv enn bilateral bistand på overordnet nivå. Det er liten tvil om at byråkratiet her nede ikke er blant de mest effektive, og kan være ganske så korrupt.


I følge en undersøkelse jeg så gjengitt på Wikipedia betaler den gjennomsnittlige kenyaner 16 bestikkelser i løpet av en måned. Disse tallene er fra 2005, og de fleste jeg snakker med sier at det har bedret seg noe.


Men det er ingen tvil om at korrupsjon fremdeles er et stort problem på kontinentet. Man jobber med å få bukt med korrupsjonen, men problemet er at korrupsjonen er rotfestet i måten man er vant til å gjøre ting på her nede, og korrupsjonen gjennomsyrer hele systemet fra topp til bunn. Om man finner en politiker her nede som ikke har sine svin på skogen er det unntaket som bekrefter regelen. Fokuset på korrupsjonsproblematikken er derimot stort, og KACC (Kenya Anti-Corruption Commission) og Transparency International gjør sitt for at sjansene for å slippe unna med korrupsjonen på høyere nivå er mindre enn tidligere.

De fleste bestikkelsene er småbeløp, men det er også snakk om tildels store beløp. Alt er jo forøvrig relativt, og selv hva vi vil kalle småbeløp er jo store beløp etter kenyanske forhold. Det kan være snakk om 200 Ksh (kenyanske Shilling), ca. 15 NOK, for å slippe en fartsbot, eller et par hundre Ksh ekstra for å få gjenåpnet vanntilførselen dersom man har fått stengt vannet pga. manglende betaling.

Politiet her nede går gjerne under betegnelsen “Beggars in Blue” og er kjent for å være veldig korrupte, men også underbetalte. Transparency International foreslo å øke lønningene til et noe høyere nivå i et forsøk på å få bukt med noe av korrupsjonen. I fjor økte man derfor lønningene for vanlige politifolk med 28 %, og 25 % for politioffiserer. En nyutdannet politimann har nå Ksh 21.000,- i måneden (inkl. alt), noe som tilsvarer ca 1600 NOK i måneden. Det å spre på lønna litt med et par hundre shilling her og et par hundre shilling der er nok fremdeles ganske fristende for den jevne politimann.

Afrikanske refleksjoner - Demokratiseringen av kontinentet

Generelt mye spennende som skjer i Afrika for tiden, kanskje spesielt i Midt-Østen og Nord-Afrika. Behøver vel bare å nevne land som Tunisia, Egypt og Libya for å gi en pekepinne på hva som skjer på kontinentet. I Kenya er man opptatt av om opprørene vil spre seg sør for Sahara. Mugabe har allerede begynt å arrestere opposisjonelle. Også i Sudan har det vært mindre opptøyer. I Kenya er den politiske situasjonen ganske spent, men er fremdeles rolig.  

Bakgrunnen for den spente situasjonen her i Kenya er mer påvirket av PEV (Post Election Violence) man hadde etter valget i 2007, og det forestående presidentvalget i 2012 enn hva som skjer i Nord-Afrika. De offisielle tallene sier at ca 1300 personer ble drept i opptøyene etter valget i 2007, og det finnes fremdeles flere hundre tusen internt fordrevne flyktninger i landet. Tre statsråder, hvorav 2 er sannsynlige presidentkandidater ved valget i 2012, er siktet av den Internasjonale Straffedomstolen i Hague for forbrytelser mot menneskeheten i forbindelse med opptøyene etter valget i 2007. Disse har fremdeles stor oppslutning hos sine velgere, og man kan ikke se bort i fra at man igjen vil se liknende opptøyer etter 2012.

Selv om revolusjonen skulle spre seg sør for Sahara har jeg personlig liten tro på at vi kommer til å se en form for tradisjonelt vestlig demokrati med det første. Er redd man kan bli litt skuffet om man tror på det. Politikken er først og fremst fokusert rundt stammetilhørighet, gjerne med en form for personfokusering fremfor fokuset på de politiske sakene vi er vant med hjemmefra.

Er mye positivt på gang, men fremdeles står nasjonalisme, tribalisme og troen på "good dictatorship", den sterke mannen som rydder, opp i folkets problemer ganske sterkt, spesielt på landsbygda. Men en ting som er sikkert er at sosiale medier, og den økende tilgangen til internett, spesielt via mobil har medført en revolusjon når det gjelder folks bevissthet rundt demokratiske spilleregler.

Opplever at mange jeg snakker med oppfatter demokratiet som et "svakt" styresett, som er uegnet i Afrika slik kontinentet fremstår i dag. For å banne i kirka vil jeg si at endel av argumentene ikke kan avfeies sånn uten videre.

Kampen om ressursene er hardere her enn hjemme, og når man lever fra hånd til munn, og kampen for tilværelsen er det som opptar en er ikke politiske ideologier det som kommer høyest på behovspyramiden. Det er jo en enorm forskjell fra den politiske bevisstheten man kan finne hos enkelte i f.eks. Nairobi og hva man ser på landsbygda.

Demokratiet slik vi kjenner det i dag var et barn av den industrielle revolusjonen, og til en viss grad begynner man i Afrika i feil ende dersom man ensidig fokuserer på demokratibygging. Dersom man skaffer afrikanerne en sikrere hverdag tror jeg man også her vil se fremveksten av en folkelig demokratibevegelse.