Å rive slummen er å flytte problemet

Utdrag fra dette innlegget blir også publisert på Amnestys blogg på http://blogg.amnesty.no/ .


Mandag gjennomførte Amnesty International i Kenya en demonstrasjon foran Sheria House i Nairobi. Sheria House er regjeringsadvokatens kontorer, og demonstrasjonen skulle skape oppmerksomhet rundt kravene om å stoppe de tvungne utkastelsene og rivingen av boliger i Nairobis slumområder.

Slum i Embakasi

Amnesty og andre aktivister kjemper for å beskytte innbyggernes rettigheter i slummen, og sikre at disse blir hørt i forbindelse med arbeidet som foregår som i utgangspunktet er ment å bedre deres forhold, men som i realiteten skaper usikkerhet og fattigdom.

Godt over en million mennesker lever under uverdige forhold i Kenyas slumområder, og Kenyas planer om en oppgradering av slumområdene i Nairobi har gjort forholdene enda verre for innbyggerne i slumområder som Mathare, Kibera, Kawangware og ikke minst Sinai, som fikk endel oppmerksomhet også i Norge etter at en oljerørledning sprang lekk, og den etterfølgende brannen drepte 120 mennensker.

Deler av Sinaislummen er bygget oppå en oljerørledning noe som selvfølgelig utgjør en sikkerhetsrisiko for innbyggerne, men innbyggerne ønsker ikke å flytte fra hjemmene sine, og de har heller ingen alternativer. Jeg var selv vitne til brannen, da jeg oppholdt meg et par kilometer unna da det smalt. Jeg kunne se røyken som kom drivende fra terrassen hvor jeg var, og senere besøkte vi også redningsarbeidet. En uke senere dukket det fremdeles opp lik i elva der folk i desperasjon hadde kastet seg i vannet i et håp om å slukke flammene som omfattet dem, men lekkasjen hadde også fylt elva med brennbar olje.

For oss som oppholder oss i Nairobi og Kenya er det trist å se at myndighetene velger å gjennomføre tvangsutkastelser og riving uten at man har alternativer klare til de tidligere innbyggerne. Jeg har selv vært og besøkt Kibera, Kawangware, Mathare og Sinai, samt mindre såkallte “uformelle bosettinger” (les: slum) i tiden jeg har vært i Kenya. Det gjennomgående temaet som kommer opp når man snakker med innbyggerne er at de i og for seg er positive til en oppgradering av levekårene i slummen, men at usikkerheten rundt hva som skjer er både frustrerende og ødeleggende for dem som blir rammet av tvangsutkastelsene.

Min første opplevelse i slummen i Nairobi var da jeg i fjor ble tatt med på et besøk i Mathare for å besøke en VCT-klinikk som driver testing og rådgivning mot HIV/AIDS. Etter besøket, da vi satt på Thorn Tree Cafè på et av Nairobis beste hotell og spiste middag, sa jeg til de to kenyanerne som hadde vist meg rundt i Mathare og den HIV/AIDS-klinikken de jobbet på at jeg hadde følt meg så trygg, og det var på grunn av at jeg hadde hatt dem til å passe på meg. Jeg ble møtt med et overrasket blikk, og en latter før de fortalte meg at sannheten var det omvendte. Det var ikke jeg som var trygg fordi de hadde vært der, men de hadde vært tryggere fordi de hadde med seg en mzungu (hvit mann). “Uten deg kunne man gjort nesten hva som helst med meg.” sa den kvinnelige labteknikeren, “Politiet løfter ikke en finger om en kvinne blir voldtatt i slummen, men dersom en mzungu blir utsatt for noe vet innbyggerne at politiet kommer og trakasserer dem i ukesvis. Slike historier rammer turismen og Kenyas inntekter. Jeg ville aldri beveget meg rundt her alene, spesielt ikke på kveldstid.” Hennes mannlige kollega bekreftet forholdet før hun fortsatte: “Mathare er ikke en del av det offisielle Kenya, og har sin egen indrejustis. Det er veldig sjelden vi ser representanter for det offisielle Kenya her. Vi mangler alt. Gjengene styrer det meste som skjer, og krever beskyttelsespenger av innbyggerne, de innkrever “avgifter” på strøm og vann, samt “bompenger” for å komme inn og ut av områdene de kontrollerer. I Mathare er det mobben som rår. Du la kanskje ikke merke til dem mens vi var der, men de var der, og vi passerte dem både på vei inn og ut. De holdt avstand mens vi var sammen med deg, men neste gang vi passerer vil de kreve oss for ekstra penger fordi vi har vært sammen med en mzungu.”

Jeg vil aldri kunne forstå hvordan det er å bo i Nairobis slumområder. Til det er det bare en ting å si. Jeg har rett og slett feil farge, feil kulturell bakgrunn, og er ikke i stand til å ta de små signalene som er så avgjørende for å overleve i slummen. Etter å ha vært her en stund er det selvsagt noe bedret, men forstå det vil jeg aldri, rett og slett fordi folk oppfører seg annerledes når jeg er i nærheten.

Trenger vel ingen nærmere forklaring

Når man tenker på slumområder tenker man ofte på bølgeblikkskur i utkanten av verdens storbyer, men det er ikke hele sannheten i Nairobi. Endel av slumområdene ligger i nærheten av områder som gjerne er populære til boligformål og industri. Det er en symbiose mellom tilgangen til arbeid og hvor slumområdene etablerer seg. Noen av områdene er eldre bosettinger som Mathare, og ligger bare noen kilometer fra Nairobi sentrum, eksempelvis ligger også Kibera tett opp til et av de mest velstående boligområdene i Nairobi og 5 kilometer fra sentrum. Sinai-slummen ligger i tilknytning til det største industriområdet i Nairobi.

Slumområdene vokser frem fordi det er et marked for arbeidskraft i området som tiltrekker seg løsarbeidere og deres familier, og senere tjenestetilbydere som tilbyr ulike tjenester som frisører og skjønnhetssalonger, puber og cafèer som serverer Tusker-øl sammen med nyama choma og ugali. Nyama choma er grillet geit og Ugali en maiskake som er vanlig kost i Kenya.

Jeg har selv sett hvordan mindre uformelle bosettinger vokser opp rundt utbyggingen av boligområder i Nairobi. Først kommer løsarbeiderne og bygningsarbeiderne som arbeider på utbyggingen og etablerer seg med familien i bølgeblikkskurene sine, deretter tjenestetilbyderne. Når utbyggingen er ferdig, og de mer velstående har flyttet inn på innsiden av gjerdene, drar enkelte av løsarbeiderne videre, mens mange blir igjen sammen med tjenestetilbyderne for å tilby tjenester som husvask, bilvask, søppelhåndtering og annet forefallende arbeid til innbyggerne i boligområdet. De mer veletablerte områdene har egne møbelsnekkere og butikker.

Jeg kan selv se ut på en av disse bosettingene fra hjemmekontoret mitt, og følge livet der på nært hold. Selv sitter jeg trygt på innsiden av gjerdet, mens det er disse innbyggerne som rammes av Kenyas planer om oppgraderinger av slummen. Det er disse Amnesty og andre aktivister jobber for skal bli hørt og hensyntatt i prosessen. Det er for disse et par hundre mennesker møtte opp utenfor Sheria House på mandag i en fredelig demonstrasjon for å protestere mot den behandlingen de får. Det er ikke mer enn et halvt år siden et hundretalls butikker ble revet utenfor boligområdet hvor vi bor, og et hundretalls fattige familier ble uten inntekter. 


For det er ikke slik at problemene forsvinner selv om man fjerner slummen, og erstatter denne med bedre boliger og oppgraderte boligområder. De tidligere beboerne har nemlig ikke råd til å flytte inn i disse, men flytter seg til nye områder for å bygge opp igjen tilværelsen sin på nytt.

Her ser jeg at butikkene og bølgeblikkskurene har begynt å dukke opp igjen bare en 6-700 meter fra  der de ble revet.

Punktering, dekkskift og bobler i Nairobi

Hadde min første punktering her nede, i et noe suspekt område i utkanten av et av Nairobis slumområder.

Ikke drømmescenarioet når man er alene, og helt tydelig ikke hører til i området. Men må man så må man. I det jeg svinger inn til siden blir jeg omringet av en folkemengde som før jeg har fått sjekket hva som er galt setter i gang med å skifte dekket for meg. Fem minutter senere kjører jeg videre med nytt dekk, noen nye venner og en opplevelse rikere.

Snapshot fra nabolaget

For en halvtime siden oppdaget jeg at jeg hadde en liten punktering på bakdekket også. Ungene lo godt av den dresskledde mzunguen som bannet og steiket på et uforståelig språk mens han skiftet dekk.

Nå venter jeg på at Mr.Fixit fikser dekkene. *sukk*


Er egentlig overraskende at jeg ikke har hatt bilproblemer før. Problemfritt bilhold kjennetegner ikke akkurat Afrika, men heldigvis er folk stort sett veldig hjelpsomme. Jeg laget meg en nødpakke til bilen som blant annet inneholder panga (machete), leatherman-tool, epoxylim og sovepose. Er godt forberedt, men har ikke hatt bruk for det enda. Men den dagen kommer.

Skulle egentlig vært på Kenya Trade Show 2011 nå, men det får bare vente til bilen igjen er kjørbar. Kenya Trade Show er en internasjonal messe for handel med deltakere fra over 20 land. De fleste fra Afrika og Midt-Østen, men også utstillere fra Spania og Tyskland. Tror jeg er den eneste fra Norge, men er ikke sikker.

Oppi alt snakket om nødhjelp til de sultrammede på Afrikas horn, og bistandssnakk er det lett å glemme at det er en økende andel ordinær industri og handel i regionen. Holder man nødhjelpen utenfor ser man at handel er viktigere enn man skulle få inntrykk av. Kenya er et utviklingsland ja, og deler av regionen mangler det meste, men det er en utvikling her, og et fungerende marked som driver utviklingen vel så mye som bistandsprosjektene. Øst-Afrika trenger begge deler, og er ikke selv i stand til å takle en humanitær krise som sultkatastrofen i Somalia og deler av Kenya og Etiopia.

Jeg har egentlig mye jeg har lyst til å si om dette.

Har selv sett hvordan et bistandsprosjekt kan ødelegge et velfungerende marked. Hvordan bistands"turismen" kan drive opp prisene i et område som er så heldig å ha et prosjekt i nærheten, og derigjennom skape en boble som driver de fattigste vekk fra området.

Matprisene i for eksempel Kisumu, som er kjennetegnet av mye bistandsprosjekter er gjennomgående høyere enn i Nairobi. Enkelte varer og tjenester er dobbelt så dyre i nærheten av større bistandsprosjekter enn de er i Nairobi.

Når bistandsmidlene forsvinner punkterer boblen, og man har en situasjon som kan være verre enn utgangspunktet, spesielt i de tilfeller der menneskene i området er blitt avhengiggjort av bistanden. De sitter ofte igjen med en bitterhet i stedet for å ha blitt "empowered", gjerne med en nybygget skole, helsestasjon eller lignende det ikke finnes midler til å drive.

Jeg mener at bistandens viktigste oppgave i dag bør være å skaffe bærekraftige arbeidsplasser basert på de faktiske forhold i området man operer. Gjerne gjennom utdanning, men vel så viktig er å skape arbeidsplasser og industri til dem som er ferdig utdannet.

75 % av skoleferdig ungdom i Kenya går i dag arbeidsledige i lang tid etter endt skolegang, og ca 40 % får seg aldri en jobb i formell sektor. De livnærer seg av småhandel og løsarbeiderjobber.

Men nå kom Mr. Fixit, så vi får skifte dekk, og jeg får komme meg avgårde. 3 timer forsinket er ikke så verst når man er på afrikatid.

Demokrati kommer ikke gratis.

Se for deg Siv Jensen, Kristin Halvorsen og Trine Schei Grande hos Den Internasjonale Straffedomstolen i Hague mistenkt for forbrytelser mot menneskeheten. Jens Stoltenberg og Erna Solberg lusker som grå eminenser i skyggene. Etter siste stortingsvalg ble flere hundre nordmenn drept i opptøyer mellom tilhengerne deres, og stortingspolitikerne i Norge kaller ofrene som vitner for ICC for forrædere som vil bli straffet.

I tillegg kan du se for deg at våre tre siste statsministre nå er Norges tre største landeiere, og at den sittende Statsministeren er storeier i Ringnes bryggerier, den viktigste motstanderen eier store deler av Statoil og Orkla. Ingen rikspolitikere betaler skatt, og er de høyest betalte i verden.


På valgdagen kjører busser ut til slummene i utkanten av Norges storbyer for å bringe velgerne til valglokalet. Etter å stemt på "riktig parti" får du betalt to dagslønner fra valgkampkassen til partiet. Du tar imot betalingen med glede i visshet om at det sannsynligvis er de eneste pengene som vil bli "investert" i lokalmiljøet. Tilhører du feil parti risikerer du å bli  avvist ved valglokalet, og kanskje banket opp.


Det er en virkelighet vi ikke kjenner i Norge. En utenkelig tanke. Men dette scenariet er ikke så langt unna realitetene i Kenya i opptakten til neste års presidentvalg.


Vi har nå gått igjennom en valgkamp utenom de vanlige i Norge.  En valgkamp vi kan være stolte av som nasjon. Vi har stått samlet i sorgen, og vernet om demokratiet. Jeg har vært med, men allikevel på sidelinjen. Store deler av valgkampen har jeg hatt et skråblikk på Norge fra Kenya.


I Kenya var det ved sist valg registrert 14 millioner velgere av disse møtte 69 % opp for å stemme. I Norge ble over 40% hjemme ved forrige valg.


I Kenya tror man på demokratiet. Man ønsker å legge nepotisme og tribalisme bak seg. Man tror på demokratiet, og ytringsfriheten fordi man ser hva man har mistet. Vårt demokrati fremstår som en drøm. En uvirkelig utopi for dem som ikke er  inne i den politiske varmen. Demokratiet er ikke en realitet, men store ord som benyttes i valgkamp, og i møter med vestlige ledere. 


Men jeg tror på demokratiet både i Norge og Kenya. Jeg ser en bedring her nede som har vokst frem i vissheten om at siste valgs opptøyer ikke kan få lov til å gjenta seg. Jeg tror på demokratiet i Norge fordi jeg har sett at vi står sammen når det gjelder, og vi tør å ta de vanskelige diskusjonene.


Uansett hvem du er vil du av og til heve et øyebryn over enkelte vedtak, riste litt oppgitt på hodet når politiske prioriteringene virker ulogiske eller bli bekymret når det kuttes eller investeres over en lav sko. 


Det norske demokratiet er kanskje ikke perfekt, men det er det beste alternativet vi har.  Demokratiet kommer ikke gratis. Det krever en innsats fra deg. 


Ta vare på demokratiet. Stem! 


Godt valg!

Kenyanske Ushadidi vant Schwabs African Social Entrepreneur Award

Schwab foundation delte den 5. mai ut African Social Entrepreneur Award i Johannesburg, Sør Africa. En av vinnerne var kenyanske Ushadidi.

East African Social enterprise Network vil dele ut East African Social Entrepreneur of the Year (EASEY) i November.

Om Ushadidi (fra Schwab)

Juliana Rotich – Ushahidi

Julian Rotich was in Western Kenya in 2008 when the election violence broke out. It was near impossible to get accurate and timely information. It was with this, that the impetus for Ushahidi was born. Ushahidi builds tools for democratizing information, increasing transparency and lowering the barriers for individuals to share their stories.

Since 2008, Ushahidi has grown to nearly 2 million users and has 17,000,000 unique visitors.

It has strengthened democracy and economic development, such as verifying election results across Brazil or tracking teacher absenteeism in Uganda. It has facilitated market efficiency, through mapping bio-gas markets prices and production across six countries in Africa. And it has helped aid workers in Haiti and Japan reach those affected by natural disasters

Kenyas skam - Opptøyene etter valget i 2007

Kenya var kjent for å være et av de roligste landene på det afrikanske kontinentet. Etter presidentvalget i 2007 eksploderte landet i etniske konflikter mellom ulike stammer hvor mellom 1300-1500 mennesker ble drept, og hundretusenvis ble fordrevet fra sine hjem.

Dette er en fotodokumentar laget av den kenyanske fotojournalisten Boniface Mwangi om opptøyene som satte landet på hodet, og som fremdeles skaper usikkerhet for fremtiden, og ikke minst skaper utrygghet om hva som vil skje i forbindelse med valget i 2012. Jeg må advare mot sterke bilder.

Afrikanske refleksjoner - Korrupsjon

Det kan se ut til at den gamle skolen politikere her nede til en viss grad er opptatt av å opprettholde et "Status quo" dessverre, og at direkte bistand på grassrotnivå vil være mer effektiv enn bilateral bistand på overordnet nivå. Det er liten tvil om at byråkratiet her nede ikke er blant de mest effektive, og kan være ganske så korrupt.


I følge en undersøkelse jeg så gjengitt på Wikipedia betaler den gjennomsnittlige kenyaner 16 bestikkelser i løpet av en måned. Disse tallene er fra 2005, og de fleste jeg snakker med sier at det har bedret seg noe.


Men det er ingen tvil om at korrupsjon fremdeles er et stort problem på kontinentet. Man jobber med å få bukt med korrupsjonen, men problemet er at korrupsjonen er rotfestet i måten man er vant til å gjøre ting på her nede, og korrupsjonen gjennomsyrer hele systemet fra topp til bunn. Om man finner en politiker her nede som ikke har sine svin på skogen er det unntaket som bekrefter regelen. Fokuset på korrupsjonsproblematikken er derimot stort, og KACC (Kenya Anti-Corruption Commission) og Transparency International gjør sitt for at sjansene for å slippe unna med korrupsjonen på høyere nivå er mindre enn tidligere.

De fleste bestikkelsene er småbeløp, men det er også snakk om tildels store beløp. Alt er jo forøvrig relativt, og selv hva vi vil kalle småbeløp er jo store beløp etter kenyanske forhold. Det kan være snakk om 200 Ksh (kenyanske Shilling), ca. 15 NOK, for å slippe en fartsbot, eller et par hundre Ksh ekstra for å få gjenåpnet vanntilførselen dersom man har fått stengt vannet pga. manglende betaling.

Politiet her nede går gjerne under betegnelsen “Beggars in Blue” og er kjent for å være veldig korrupte, men også underbetalte. Transparency International foreslo å øke lønningene til et noe høyere nivå i et forsøk på å få bukt med noe av korrupsjonen. I fjor økte man derfor lønningene for vanlige politifolk med 28 %, og 25 % for politioffiserer. En nyutdannet politimann har nå Ksh 21.000,- i måneden (inkl. alt), noe som tilsvarer ca 1600 NOK i måneden. Det å spre på lønna litt med et par hundre shilling her og et par hundre shilling der er nok fremdeles ganske fristende for den jevne politimann.