Etter en uke hos gode venner ute i havgapet utenfor Stavanger hadde vi alle egentlig tenkt oss over fjellet til Oslo, men værmeldingen fikk oss til å ombestemme oss, og vi bestemte oss for å besøke mine foreldre i stedet.
"Det har vært en eksplosjon i Oslo." sier min mor i det vi kommer inn døren etter å ha kjørt fra Stavanger til Arendal. Vi forstår vel egentlig ikke der og da alvoret i det som har skjedd. Etterhvert som det siger inn at vi er blitt utsatt for et terrorangrep, går tankene tilbake til 11 september 2001.
Jeg kan fremdeles huske jeg var i telefonen da det første flyet traff World Trade Centre. Senere løp vi til nærmeste pub hvor vi fulgte med på CNN. Jeg husker overraskelsen i lokalet da TV-bildene viste det andre flyet treffe bygningen.
Det er 10 år siden i år.
Det er 10 år siden i år.
I fjor landet jeg i Nairobi rett etter at en bombe gikk av i Uhuru Park og drepte 8 personer.
Senere har det vært ytterligere 2 mindre bombeangrep (håndgranater) mot busser i Nairobi, mens vi i Påsken holdt oss hjemme fordi Al-Shaabab (Somalisk Al-Qaida) truet med bombeangrep mot populære turistdestinasjoner som Mombasa og shoppingsentre i Nairobi.
I deler av verden blir slike hendelser en del av hverdagen, det er noen områder man holder seg unna. Man tar sine forholdsregler.
Vold avler vold sier man, men vold kan også være en vekker for ønsket om fred.
Kenya opplevde i 2008 opptøyer som tok livet av 1300 mennesker. Grusomheter hvor nabo drepte nabo. Ingen var trygg. Det var vekkeren som i dag binder folket sammen i et ønske om fred, frihet og demokrati. Innstillingen er at livet må gå videre selv om man ikke skal glemme.
Ennå er tilliten skjør, men man har innsett at uten tillit, ingen fred.
I år innhentet virkeligheten oss.
Det er vår tur til å finne tilbake til hverdagen, tilliten og tryggheten. Vi må finne tilbake til oss selv etter å ha blitt forrådt.
Hvordan kan en av våre egne stå bak en slik ugjerning mot oss? En som aldri har opplevd krig, sult, nød eller undertrykking er den som trykket på avtrekkeren. Fienden kom ikke fra Libya eller Afghanistan, men fra våre egne rekker. The Enemy Within.
Jeg har tenkt mye de siste dagene. På ofrene, fremtiden og verden. På gjerningsmannen.
Ikke minst har jeg tenkt: Hvorfor?
Jeg regner ikke med å finne alle svarene, og før eller siden vil vi gå tilbake til hverdagen. Noe annet vil være å la terroristen vinne.
I den forbindelse synes jeg denne kommentaren jeg fikk fra Kenya oppsummerer godt hvor vi skal holde fokus etter fredagens grusomheter :
"Det er de som er berørt av denne hendelsen som fortjener oppmerksomhet. Det er de som er ofre for denne massehenrettelsen som fortjener å bli husket. For vi skal på ingen måte glemme datoen og alle livene som gikk tapt.
Men gjerningsmannen hadde ingen hørt om eller kjent til før det skjebnesvangre dobbeltangrepet. La han gå tilbake til å være den forglemmelige personen han var. Han vil bli dømt, og deretter glemt."
