SocEntLab'er på landsbygda i Kenya

Vi ønsker å sette opp noen SocEntLab'er på skoler og andre lokaliteter rundt om i Kenya. 

Små lokale laboratorier for sosiale virksomheter og sosial innovasjon.

I den forbindelse trenger vi din gamle laptop, som kan få et nytt liv i Kenya. På grunn av frakt, kan vi dessverre bare bruke laptoper. Om du har en brukt laptop, eller kanskje kjenner et norsk firma som har noen å avse kan du gjerne sende oss en mail på socentlab (a) inventure.no.

I tillegg til å vite at laptopen din har fått nytt liv kan du da også få direkte kontakt med afrikanske barn og ungdom, samt voksne på Facebook : SocEntLab - Conversations on Social Change: AFRICA og i en dialog med dem være med på å forbedre deres hverdag.

Følg oss gjerne på Facebook :  https://www.facebook.com/socentlab

Vi kan hente på Sørlandet, og i Oslo i løpet av februar.

Vi har fått spørsmål om det er mulig å sende dem med post fra andre deler av landet. Det er det selvsagt.


Adressen er

SocEntLab
Att: Svein Mork Dahl
Gamle Sandvigvei 13,
4816 Kolbjørnsvik.

Release the lion inside - Hvordan vi "adopterte" en afrikansk gründer.

Etter jeg begynte å jobbe med *iHub ble jeg oppmerksom på en liten gategutt, som alltid står og tigger ved parkeringsplassen. Nairobi er full av dem, og som hvit er du alltid et mål for deres oppmerksomhet. Jeg skal ikke si at det ikke går inn på meg å se hvordan de lever, men samtidig blir man litt herdet her nede. Man må bli herdet, eller gi opp, for man kan ikke redde alle på en gang. Men man kan kanskje gi dem redskapene til å redde seg selv, en av dem om gangen.

*iHub er en fin co-working arbeidsplass som er sponset av blant annet Google og Nokia, og har Nairobis beste kaffebar, Pete's Coffee. Stedet er fullt av driftige entreprenører og innovatører som vil skape endring og påvirke Afrikas fremtid. Gategutten på utsiden har ingenting, og siden han tydeligvis ikke heller går på skolen kommer han sannsynligvis aldri til å få noe heller. Han ser ut til å være på samme alder som Sebastian, og hver gang jeg ser han tenker jeg på sønnen min som sitter i Norge mens pappaen er ute og "redder" verden.

Kollegene mine på *iHub er så vant til denne gategutten at de ikke en gang legger merke til han lenger. Han er der alltid, og man stikker kanskje til han noen shilling av og til når man passerer han. Ikke fordi man egentlig har noe ønske om å hjelpe ham, men mer som en forsikring mot at han skal skrape i lakken på bilen mens du er borte.

I stedet for å overse han stoppet jeg opp for å snakke med han. Forsøkte å spørre han om hvorfor han ikke var på skolen? De offentlige barneskolene er gratis i Kenya, så alle har i prinsippet tilgang til skolegang, men ikke alle benytter seg av det. Noen vet rett og slett ikke om muligheten, og andre må jobbe/tigge for å overleve, og man planlegger ikke for fremtiden så lenge du går sulten.

Det er ikke alltid like lett å kommunisere med alle her nede om du ikke snakker godt Swahili. Selv om engelsk er offisielt språk i Kenya, og de aller fleste, spesielt i Nairobi, snakker veldig godt engelsk faller ofte de svakeste utenfor. Når du i tillegg stiller spørsmål som det kanskje gjør litt vondt å svare på ender de gjerne opp med å ikke forstå. Så også her.

Gategutten velger å ikke forstå meg, samtidig som han helt klart synes det er litt stas at en mzungu snakker med han, og viser interesse for hans situasjon. Men han vil ikke gå i detaljer om seg selv og sin situasjon, så jeg ender opp med å gi han noen shilling og ber han passe på bilen min før jeg fortsetter med mitt.

Endel reagerer på at jeg ikke bare gir han pengene, men ber om en tjeneste for dem. "Er det ikke ille nok å være gategutt om du ikke skal komme her og kreve noe fra han." er ofte tilbakemeldingen. For meg handler det om empowerment og hans selvrespekt. Når jeg ber han om å passe bilen går han fra å være en tigger og gategutt til å bli en parkeringsvakt. Han jobber faktisk for pengene. Noe som tar oss videre i denne sagaen.

Jeg treffer han nesten hver gang jeg er på *iHub slår av en liten prat, betaler ham noen shilling for å passe på bilen, og sakte men sikkert åpner han seg litt opp. Det er fremdeles en stor grad av skepsis når vi snakker sammen, men nysgjerrigheten overvinner denne. Han tigger ikke lenger om noen shilling fra de forbipasserende, men tilbyr dem en tjeneste.

"La meg passe på bilen din mens du er borte." Det er han som stiller spørsmålene nå, og mirakuløst nok har engelsken hans forbedret seg betraktelig på et par uker. Jeg vet nå at han ikke er foreldreløs, men har en mor som også tigger langs Ngong Road. Faren har han aldri truffet. Han er noen år eldre enn Sebastian, men ser liten og tynn ut. Bakgrunnen for at han ikke går på skolen er at familien har bruk for inntektene han kan skaffe for å få mat på bordet. Han er mannen i familien.

Men tilbyr man en tjeneste kan man kanskje tjene mer ved å tilby flere tjenester. "Du er en entreprenør nå. Du driver jo et parkeringsselskap" sier jeg. "Hvordan kan du tjene mere mens bilene allikevel står parkert her?" Jeg vet jo det opplagte svaret, men vil gjerne at han skal komme til konklusjonen selv. Nei, det vet han ikke. Bilene står jo parkert her, men folkene er her ikke, så hvordan skal han kunne tjene penger når folkene med penger ikke er her. Jeg ber han tenke litt på det mens jeg jobber, også kan vi snakke om det når jeg er tilbake. "Men se rundt deg, se på bilene, og se om du ikke kan finne ut hva de trenger."

Han er fremdeles bare en guttunge, så når jeg er tilbake igjen har han glemt alt om hva vi snakket om, og er opptatt med å spille fotball med en sammenkrøllet avis. Han vinker meg farvel når jeg kjører, men vi snakker ikke mer om dette i dag. Det er en tid for alvor, og en tid for lek. Blant afrikas fattige barn er det mer en nok alvor.

Jeg har ikke vært på *iHub på noen dager. Prøver å være der inntil to dager i uken. Ikke har jeg vasket bilen heller, og Lillian klager. Afrika er fryktelig støvete, og det ligger et tykt lag av støv over bilen. Jeg forteller henne om planen min, og hun bifaller den og skriver "Wash me" med store bokstaver på bakenden av bilen.

Torsdag var jeg tilbake på *iHub, og guttungen var på plass. I det jeg gir ham noen shilling for å passe på bilen spør jeg om han nå ser hva bilen trenger. "Bilen trenger en vask,Boss" sier han. Vi kaller hverandre "Boss". Han klarer ikke uttale Svein, og han begynner å le hver gang jeg forsøker å si navnet hans. Så "Boss" fungerer bra.

"Så?" spør jeg.

Han tar hintet, men sier: "Jeg kan ikke vaske bilen din Boss"sier han litt skuffet. Han har ikke det som trengs. Han har ikke en bøtte og svamp, eller såpe og tilgang på rent vann. "Men om du hadde hatt det kunne du jo vasket bilen min mens den allikevel står her. Det du trenger er en investor. Noen som kan hjelpe deg i gang, Boss."

Vi ender opp i leng diskusjon om dette, og blir enige om at vi inngår et partnerskap. Jeg skal kjøpe inn en bøtte, en svamp,en pusseklut og noe såpe slik at han kan vaske bilen min. Han skal tilby bilvask og betale meg 50 Shilling i uken som avkastning på min investering. Jeg skal fortsette å betale som en vanlig kunde for bilvasken, men han tilbyr seg å passe bilen min gratis. Slik ble "Friendly Carwash" født. Vi bruker allerede "Friendly Safari" på et øko-turismeprosjekt vi såvidt har begynt å jobbe med.

Vi er begge veldig fornøyde med avtalen, men det gjenstår to problemer. Vi må sikre oss tilgang på rent vann, samt han er for liten til å klare å vaske taket på bilen. Punkt en er ganske enkelt. Jeg tar en prat med sikkerhetsvaktene og sikrer meg at han kan betale 20 shilling for en bøtte rent vann de fyller for ham. Sjefen her er en bra mann, med et godt hjerte, så han lover også å holde et lite øye med gutten. Løsningen på punkt to er det guttungen selv som kommer med. Han kan selvfølgelig få hjelp av moren, men for i dag holder det at han vasker der han kommer til. Taket vasker jeg selv før jeg kjører hjem.

Dette er jo ikke løsningen på hans problemer, men det er en start. Målsettingen må være å få ham tilbake på skolebenken, men da må vi sette hans mor i stand til å tjene nok penger til å brødfø dem. Sånn sett håper jeg at mine småpenger som har skapt to arbeidsplasser, kan skape en arbeidsplass med inntekter nok til at han kan begynne på skolen igjen. Den gangen det skjer står "avkastningen" min klar til å kjøpe skolebøker og skoleuniform til ham.

Det vil bare tiden vise. Men uansett hvordan det går med ham illustrerer historien nøyaktig hva som må til i Afrika. Afrika trenger entreprenørskap. Entreprenørskap som skaper bærekraftige arbeidsplasser.

Og det er akkurat det vi jobber med å skape. Men skal det monne må man gjøre det i stor skala, og for å gjøre det i stor skala må man ha ressurser.

Men det vil jeg komme tilbake til senere.

Ønsker dere alle god helg fra Nairobi.

Svein

Mitt Afrika

Duften av Afrika. Støvet som legger seg som et teppe over alt. Det røde støvet som er så fint, så fint, og hvordan jeg om en uke har glemt det, og lever fint med vissheten om at ingen ting egentlig noen gang er ordentlig rent.. Vinden som blåser som et jevnt kjærtegn rundt hushjørnene. Lydene. Sirrissene som synger, firfirslene som sniker seg frem fra skyggene akasietrærne kaster på veggene. Så langt fra det vi er vant med fra det beskyttede livet vi lever i Norge. De små tingene som er så forskjellig. Hvor lett er det vel ikke å glemme hvor kjølig Nairobi føles i august? Man er syd for ekvator, så vinteren er her da.

Av og til er det deilig når fortiden innhenter deg, og du kan se hvor langt du er kommet siden den gang. De valgene du var så usikre på, men som du allikevel tok. Hvor har ikke de bragt deg i dag? Ja, du ville tatt de samme valgene igjen i dag. Selv om veien har vært humpete, og du nok må innrømme at du har tatt noen omveier nå og da. Tryggheten det gir at du kan se tilbake på alt sammen og si at det gikk bra til slutt. Men historien starter ikke her.

Jeg skulle ønske du var her og kunne se hva jeg ser. Oppleve det jeg opplever. Det er lenge siden jeg har skrevet noe nå, men tiden er inne igjen. Jeg må fortelle en historie, selv om jeg ikke vet hvordan den ender.Hvem skulle tro at det skulle bli slik. At jeg i dag skulle sitte i Nairobi, Kenya, og skrive denne historien. 

Afrikas horn er i dag rammet av den verste tørkekatastrofen på mange år. En varslet katastrofe. Vi som har oppholdt oss i regionen har sett den komme siden november i fjor. Vi har forsøkt å si ifra, men allikevel kommer det som en overraskelse på de fleste. I Norge samler man inn penger for å redde flest mulig fra sultedøden, mens vi som jobber langsiktig for å gi dem verktøyene som vil gjøre det mulig for dem å klare seg selv ikke får det samme fokuset. Nødhjelp er sultende barn med oppblåste mager og fluer rundt øynene, mens vi vil gi dem smilende barn som leker og ungdom med en fremtid. Suksesshistoriene når ikke frem til folk.

Mitt hjerte blør for Afrika, men jeg  personlig ikke vil ha noe imot å komme hjem til Norge. Tryggheten roper på meg. Tar meg selv i å tenke at det skal bli deilig å klage på skatten og været igjen.

Men jeg må legge igjen mitt hjerte i Afrika. Ser ut av vinduet på dem som ikke er innenfor gjerdet. Ser ut av vinduet på dem som er. Have and have nots. Ser bort på Outer Ring Road og traffikken som forteller meg at jeg er i et Afrika som også er preget av en rivende utvikling. Liker ikke å tenke på alt det jeg nå kanskje må begynne å planlegge å forlate for et trygt liv i Norge. Alle dem man kan hjelpe med små midler. Jeg tror de initiativene jeg har fått være med på å sette i gang her nede vil leve videre uten meg. Ikke det at jeg kommer til å gi opp mitt engasjement for Afrika. Til det sitter Afrika for dypt i hjertet. 




Kanskje det siste jeg gjør her nede for nå er å fortelle min historie. Slik at du kan forstå hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Hvor ellers kan man røre så mange skjebner med så få midler om ikke her. Minnene vil man alltid bære med seg.


Minnene om den to år gamle gutten som døde på landsbyhospitalet etter at moren i stedet for å gå til hospitalet kjøpte dyre medisiner av en omstreifende heksedoktor. Det var ikke malarian som drepte ham, men den lille kroppen tålte ikke de sterke retrovirale HIV-medisinene moren fikk av heksedoktoren. Så utrolig meningsløst å se ham dø på grunn av kunnskapsmangel.


Har hatt mine egne opplevelser med malaria her nede. To ganger det siste året har parasittene angrepet. Første gangen var jeg alene ute i bushen på et norskdrevet utviklingssenter som var helgetomt. Takk og lov ble jeg testet tidlig, og medisinert. Det var mer fascinerende enn skremmende. Jeg lå alene i hytta og lyttet til afrikas lyder. Var som en litt heftig norsk influensa, men ikke noe å skrive hjem om. Andre gangen parasittene angrep var jeg hjemme i Norge. Det var en annen historie, som heldigvis også fikk en lykkelig utgang. Smerten et ordentlig malaria-angrep gir er vanskelig å forklare. Hvordan smerten var så intens at det føltes som om leddene mine ble revet i filler. To døgn lå jeg mer eller mindre i koma. Helt slått ut i feberørska før jeg ble frisk nok til å kontakte legevakten og jeg ble lagt inn på sykehuset. Sannheten er at jeg følte meg tryggere i Kenya. Den norske legen måtte spørre meg om hvordan man egentlig behandlet malaria. Er visstnok ca 100 tilfeller av sykdommen årlig i Norge, et par hundre millioner i Afrika. Hvorav et par millioner ender med døden.


Det er deilig å være i gang med skrivingen igjen. Å kjenne historien skli gjennom fingrende for å bli fanget opp på papiret. Det er lenge siden nå. Har nok vært mer opptatt av å oppleve enn å formidle. Nå må jeg formidle for å få det ut av systemet. Håper noen lytter.

Du vet du er i slummen i Afrika når folk stiller seg opp og stirrer forbløffet på en oppladbar elektrisk drill. Gjorde forøvrig det samme selv, for jeg har ikke sett en der før. Små fremskritt, hver dag. 


Har sittet og jobbet på et kursopplegg i sosialt entreprenørskap og innovasjon her nede, The Social Entrepreneurs Crash Course - The grassroots “MBA” in Social Entrepreneurship. 


Kurset gir en oversikt over hva sosialt entreprenørskap er, og en rekke verktøy for å utvikle en næringsvirksomhet fra en idé til bærekraftig virksomhet. Kurset passer godt for personer som enten driver egen virksomhet per i dag, eller ønsker å starte egen virksomhet. Dag 1 tar for seg redskaper og verktøy for å utvikle en virksomhet, alt fra salg og markedsføring, regnskap, finansiering og strategi/planlegging til bærekraft/samfunnsansvar og entreprenørskap og innovasjon. Dag 2 lar deltakerne jobbe sammen i grupper for å utarbeide en forretningsplan. Ikke noe avanserte saker, men koplet opp mot mikrofinans gir det et godt verktøy for å løfte afrikanere ut av fattigdommen. Det er meningen at det senere skal komme en del to som tar for seg fornybare energikilder og bruk av miljøvennlig teknologi på landsbygda.


Vi har testkjørt konseptet litt i Nairobi, og også kjørt kurs for skoleelever på landsbygda i blant annet i Machakos. Tilbakemeldingene har vært gode, og vi prøver å tilpasse kurset nivået på deltakerne. Det er jo her den store utfordringen ligger, og jeg har fokusert på TOT-trening (Training of Trainers), etter at jeg fort fant ut at min tilstedeværelse som mzungu (hvit mann) oftest var mer spennende enn innholdet vi forsøkte å lære bort når jeg beveget meg utenfor Nairobi.  Men ingenting er morsommere å se enn at kenyanerne selv tar ansvar for sin egen utvikling. Kurset blir også adaptert og tilpasset til bruk i Norge, der tanken er at ved å kjøre kurset for bedrifter, studenter og andre interesserte kan finansiere flere kurs i Afrika, og også tilby kurs og workshops i Afrika sammen med nordmenn og andre som vil ned og bidra hands on. Noe av det viktigste vi kan bidra med er kunnskapsoverføring. Gi dem verktøyene slik at de kan gjøre jobben selv.

Som entreprenør er det viktig å begynne i det små. 

Det er stor forskjell på å jobbe med entreprenørskap på landsbygda og med MBA-studenter på universitetene i Nairobi. Men samtidig er nok likhetene større enn hva MBA-erne vil innrømme. Det hjelper ikke å ha de teoretiske kunnskapene når du mangler visjonene og viljen.


Afrikanerne på landsbygda er entreprenører av nød, men mangler redskapene for å løfte virksomheten ut av eksistensminimum. Man sier at "Poverty is a state of mind", og det er sant. Men man kan ikke klandre dem for å mangle de store visjonene. Det er vanskelig å ha de store visjonene når hverdagen er en kontinuerlig krise. Jeg har selv hatt mine egne opplevelser med kriser og langvarig sykdom, men har også hatt redskapene til å klare å tenke at det finnes en annen virkelighet der ute. Mange jeg møter her nede har ingen andre opplevelser enn en eneste lang kronisk krise, de har ingen andre mentale knagger å henge sine opplevelser på enn at det er slik hverdagen er, for alle. Et godt eksempel på dette er personene jeg møtte, og som trodde at bildene de hadde sett fra Norge var filmtriks. Det var så annerledes fra den virkeligheten de kjenner at de ikke kunne tro det var sant. Når sant skal sies tror jeg mange i Norge har det litt på samme måten når de tenker seg hvordan Afrika er.


Men hva med entreprenørskap? Hvorfor skapes det så få arbeidsplasser på landsbygda når alle er entreprenører ut av nød? Når ingen du kjenner har en jobb og det er ingen jobber i sikte, men alle driver med småhandel, kunsthåndverk og annet faller det meg naturlig å tenke at noen må skape disse arbeidsplassene de venter på. De er jo allerede småskala entreprenører, det er jo dette de lever av, og det er ingen endring på det i sikte, så hvorfor ikke gjøre det ordentlig. Sats!


Så hvorfor gjør de det ikke?

Swahilijenter mellom Mombasa og Tsavo Nasjonalpark

Det er søtt å høre småjenter fortelle om hvordan de ønsker å bli leger for å hjelpe andre barn når de blir store. Hvordan alle du møter har en drøm om et Afrika som har lagt krisene bak seg, og som vil jobbe som leger, advokater og økonomer for bistandsorganisasjoner, FN og multinasjonale selskaper. Samtidig vet du at det er også her noe av problemet ligger. De jobbene det drømmes om finnes ikke, og ingen vil ta ansvar for å skape dem.

Afrika er virkelig et kontinent som ikke mangler noe. Utrolig rikt på naturressurser som olje, gull og diamanter, men allikevel et kontinent som har vært plaget av krise etter krise. Det er ikke noe enkelt svar på hvorfor, men det er noen mentale sperrer som utgjør noe av problemet. Man snakker gjerne om klientifisering. En institusjonalisert hjelpesløshet. Poverty is a state of mind.

Man arvet et skolesystem fra britene etter kolonitiden som må ta litt av skylden for dette. Et system med boardingschools, cram, copy and reproduce-pedagogikk (pugg, kopier og reproduser) som nok passet bedre på Eton College og Cambridge, for engelske overklassegutter enn for kenyanske landsbygutter. Man arvet også en forkjærlighet for hvitsnippjobber og høyere teoretisk utdannelse, som om man skal være ærlig ikke er det mest praktiske når man ikke har den grunnleggende infrastrukturen på plass for å drifte et moderne samfunn. Man arvet et tankesett som ser ned på håndtverkere og andre blåsnippjobber, og hvor det å drive handel eller egen bedrift tildels ses på som noe suspekt og skittent. Statusjobbene er klassiske frie yrker som leger og advokater eller i offentlig forvaltning.


Jeg satt og snakket med noen MBA studenter i Entreprenørskap på et av Nairobis universiteter da vi begynte å diskutere deres fremtidsplaner. Jeg lurte egentlig på hvor mange av dem som hadde tenkt på å etablere egen virksomhet. Sette sin teoretiske lærdom ut i livet. Skuffende nok var det ikke mer enn to av dem som hadde konkrete planer for det. De fleste så for seg at de skulle bli ansatt i en bistandsorganisasjon, et internasjonalt selskap eller offentlig forvaltning, men om planen mislykkes var kanskje det å starte for seg selv en grei plan B. Da jeg spurte hvorfor de da studerte entreprenørskap om de ikke ville sette det ut i livet var svaret at de hadde lest på internett at entreprenørskap var den mest populære studieretningen i USA for tiden.

Når du snakker med folk på landsbygda eller gateselgere i byene om fremtiden, og hvorfor de driver med småhandel og håndverk er det bare noe de gjør mens de går rundt og venter på at noe bedre skal dukke opp. 

Hvorfor kan jeg ikke bare gi de en bedre jobb? Jeg svarer gjerne med å spørre om hvorfor de går rundt og venter på å bli reddet? Hvorfor vil du at jeg skal skape deg en arbeidsplass? Ingen kjenner vel markedet og behovene i Kenya bedre enn deg? Jeg har jo kun vært her noen år, og snakker jo ikke språket ordentlig en gang. Det er ikke min jobb å skape deg en bedre fremtid, men jeg hjelper deg gjerne den dagen du selv kommer opp med en god idé om hvordan du kan være med på å skape det Kenya du drømmer om.

Men Kenya er ikke preget av håpløshet, men håp. Og Afrika ligger åpent for entreprenørskap og investeringer. Afrika er mottakelig for en ny måte å tenke bistand der man stiller krav, og forventer en egeninnsats og økonomisk bærekraft i prosjektene. Der nødhjelp er nødhjelp, og bistand er å tilrettelegge for at afrikanerne selv skal kunne gjøres i stand til å løse sine egne problemer. Der man legger forretningsmessige kriterier til grunn, og bygger strukturer med langsiktig bærekraft, også økonomisk. Der forholdet er preget av gjensidig tillit og respekt, og man opptrer som likemenn og jobber mot felles mål. Dette er mitt Afrika. Siste ord er fremdeles ikke sagt.

--

Vi planlegger to arrangementer som skal være med å skaffe kapital til entreprenørskap og innovasjon i Afrika:

Venture Capital for Africa Meetup i Oslo, Norway
SEED Forum Nairobi i Nairobi, Kenya

Du er hjertelig velkommen til å kontakte undertegnede for mer informasjon om disse arrangementene, eller andre spørsmål du måtte ha i forbindelse med artikkelen. SMD (a) inventure.no