Inventure Management Ltd.: KENYA Investment Guide

Inventure Management Ltd.: KENYA Investment Guide: KENYA Investment Guide Openness to Foreign Investment The Government of Kenya encourages foreign direct investment. Multinational ...

Å rive slummen er å flytte problemet

Utdrag fra dette innlegget blir også publisert på Amnestys blogg på http://blogg.amnesty.no/ .


Mandag gjennomførte Amnesty International i Kenya en demonstrasjon foran Sheria House i Nairobi. Sheria House er regjeringsadvokatens kontorer, og demonstrasjonen skulle skape oppmerksomhet rundt kravene om å stoppe de tvungne utkastelsene og rivingen av boliger i Nairobis slumområder.

Slum i Embakasi

Amnesty og andre aktivister kjemper for å beskytte innbyggernes rettigheter i slummen, og sikre at disse blir hørt i forbindelse med arbeidet som foregår som i utgangspunktet er ment å bedre deres forhold, men som i realiteten skaper usikkerhet og fattigdom.

Godt over en million mennesker lever under uverdige forhold i Kenyas slumområder, og Kenyas planer om en oppgradering av slumområdene i Nairobi har gjort forholdene enda verre for innbyggerne i slumområder som Mathare, Kibera, Kawangware og ikke minst Sinai, som fikk endel oppmerksomhet også i Norge etter at en oljerørledning sprang lekk, og den etterfølgende brannen drepte 120 mennensker.

Deler av Sinaislummen er bygget oppå en oljerørledning noe som selvfølgelig utgjør en sikkerhetsrisiko for innbyggerne, men innbyggerne ønsker ikke å flytte fra hjemmene sine, og de har heller ingen alternativer. Jeg var selv vitne til brannen, da jeg oppholdt meg et par kilometer unna da det smalt. Jeg kunne se røyken som kom drivende fra terrassen hvor jeg var, og senere besøkte vi også redningsarbeidet. En uke senere dukket det fremdeles opp lik i elva der folk i desperasjon hadde kastet seg i vannet i et håp om å slukke flammene som omfattet dem, men lekkasjen hadde også fylt elva med brennbar olje.

For oss som oppholder oss i Nairobi og Kenya er det trist å se at myndighetene velger å gjennomføre tvangsutkastelser og riving uten at man har alternativer klare til de tidligere innbyggerne. Jeg har selv vært og besøkt Kibera, Kawangware, Mathare og Sinai, samt mindre såkallte “uformelle bosettinger” (les: slum) i tiden jeg har vært i Kenya. Det gjennomgående temaet som kommer opp når man snakker med innbyggerne er at de i og for seg er positive til en oppgradering av levekårene i slummen, men at usikkerheten rundt hva som skjer er både frustrerende og ødeleggende for dem som blir rammet av tvangsutkastelsene.

Min første opplevelse i slummen i Nairobi var da jeg i fjor ble tatt med på et besøk i Mathare for å besøke en VCT-klinikk som driver testing og rådgivning mot HIV/AIDS. Etter besøket, da vi satt på Thorn Tree Cafè på et av Nairobis beste hotell og spiste middag, sa jeg til de to kenyanerne som hadde vist meg rundt i Mathare og den HIV/AIDS-klinikken de jobbet på at jeg hadde følt meg så trygg, og det var på grunn av at jeg hadde hatt dem til å passe på meg. Jeg ble møtt med et overrasket blikk, og en latter før de fortalte meg at sannheten var det omvendte. Det var ikke jeg som var trygg fordi de hadde vært der, men de hadde vært tryggere fordi de hadde med seg en mzungu (hvit mann). “Uten deg kunne man gjort nesten hva som helst med meg.” sa den kvinnelige labteknikeren, “Politiet løfter ikke en finger om en kvinne blir voldtatt i slummen, men dersom en mzungu blir utsatt for noe vet innbyggerne at politiet kommer og trakasserer dem i ukesvis. Slike historier rammer turismen og Kenyas inntekter. Jeg ville aldri beveget meg rundt her alene, spesielt ikke på kveldstid.” Hennes mannlige kollega bekreftet forholdet før hun fortsatte: “Mathare er ikke en del av det offisielle Kenya, og har sin egen indrejustis. Det er veldig sjelden vi ser representanter for det offisielle Kenya her. Vi mangler alt. Gjengene styrer det meste som skjer, og krever beskyttelsespenger av innbyggerne, de innkrever “avgifter” på strøm og vann, samt “bompenger” for å komme inn og ut av områdene de kontrollerer. I Mathare er det mobben som rår. Du la kanskje ikke merke til dem mens vi var der, men de var der, og vi passerte dem både på vei inn og ut. De holdt avstand mens vi var sammen med deg, men neste gang vi passerer vil de kreve oss for ekstra penger fordi vi har vært sammen med en mzungu.”

Jeg vil aldri kunne forstå hvordan det er å bo i Nairobis slumområder. Til det er det bare en ting å si. Jeg har rett og slett feil farge, feil kulturell bakgrunn, og er ikke i stand til å ta de små signalene som er så avgjørende for å overleve i slummen. Etter å ha vært her en stund er det selvsagt noe bedret, men forstå det vil jeg aldri, rett og slett fordi folk oppfører seg annerledes når jeg er i nærheten.

Trenger vel ingen nærmere forklaring

Når man tenker på slumområder tenker man ofte på bølgeblikkskur i utkanten av verdens storbyer, men det er ikke hele sannheten i Nairobi. Endel av slumområdene ligger i nærheten av områder som gjerne er populære til boligformål og industri. Det er en symbiose mellom tilgangen til arbeid og hvor slumområdene etablerer seg. Noen av områdene er eldre bosettinger som Mathare, og ligger bare noen kilometer fra Nairobi sentrum, eksempelvis ligger også Kibera tett opp til et av de mest velstående boligområdene i Nairobi og 5 kilometer fra sentrum. Sinai-slummen ligger i tilknytning til det største industriområdet i Nairobi.

Slumområdene vokser frem fordi det er et marked for arbeidskraft i området som tiltrekker seg løsarbeidere og deres familier, og senere tjenestetilbydere som tilbyr ulike tjenester som frisører og skjønnhetssalonger, puber og cafèer som serverer Tusker-øl sammen med nyama choma og ugali. Nyama choma er grillet geit og Ugali en maiskake som er vanlig kost i Kenya.

Jeg har selv sett hvordan mindre uformelle bosettinger vokser opp rundt utbyggingen av boligområder i Nairobi. Først kommer løsarbeiderne og bygningsarbeiderne som arbeider på utbyggingen og etablerer seg med familien i bølgeblikkskurene sine, deretter tjenestetilbyderne. Når utbyggingen er ferdig, og de mer velstående har flyttet inn på innsiden av gjerdene, drar enkelte av løsarbeiderne videre, mens mange blir igjen sammen med tjenestetilbyderne for å tilby tjenester som husvask, bilvask, søppelhåndtering og annet forefallende arbeid til innbyggerne i boligområdet. De mer veletablerte områdene har egne møbelsnekkere og butikker.

Jeg kan selv se ut på en av disse bosettingene fra hjemmekontoret mitt, og følge livet der på nært hold. Selv sitter jeg trygt på innsiden av gjerdet, mens det er disse innbyggerne som rammes av Kenyas planer om oppgraderinger av slummen. Det er disse Amnesty og andre aktivister jobber for skal bli hørt og hensyntatt i prosessen. Det er for disse et par hundre mennesker møtte opp utenfor Sheria House på mandag i en fredelig demonstrasjon for å protestere mot den behandlingen de får. Det er ikke mer enn et halvt år siden et hundretalls butikker ble revet utenfor boligområdet hvor vi bor, og et hundretalls fattige familier ble uten inntekter. 


For det er ikke slik at problemene forsvinner selv om man fjerner slummen, og erstatter denne med bedre boliger og oppgraderte boligområder. De tidligere beboerne har nemlig ikke råd til å flytte inn i disse, men flytter seg til nye områder for å bygge opp igjen tilværelsen sin på nytt.

Her ser jeg at butikkene og bølgeblikkskurene har begynt å dukke opp igjen bare en 6-700 meter fra  der de ble revet.