Etter jeg begynte å jobbe med *iHub ble jeg oppmerksom på en liten gategutt, som alltid står og tigger ved parkeringsplassen. Nairobi er full av dem, og som hvit er du alltid et mål for deres oppmerksomhet. Jeg skal ikke si at det ikke går inn på meg å se hvordan de lever, men samtidig blir man litt herdet her nede. Man må bli herdet, eller gi opp, for man kan ikke redde alle på en gang. Men man kan kanskje gi dem redskapene til å redde seg selv, en av dem om gangen.
*iHub er en fin co-working arbeidsplass som er sponset av blant annet Google og Nokia, og har Nairobis beste kaffebar, Pete's Coffee. Stedet er fullt av driftige entreprenører og innovatører som vil skape endring og påvirke Afrikas fremtid. Gategutten på utsiden har ingenting, og siden han tydeligvis ikke heller går på skolen kommer han sannsynligvis aldri til å få noe heller. Han ser ut til å være på samme alder som Sebastian, og hver gang jeg ser han tenker jeg på sønnen min som sitter i Norge mens pappaen er ute og "redder" verden.
Kollegene mine på *iHub er så vant til denne gategutten at de ikke en gang legger merke til han lenger. Han er der alltid, og man stikker kanskje til han noen shilling av og til når man passerer han. Ikke fordi man egentlig har noe ønske om å hjelpe ham, men mer som en forsikring mot at han skal skrape i lakken på bilen mens du er borte.
I stedet for å overse han stoppet jeg opp for å snakke med han. Forsøkte å spørre han om hvorfor han ikke var på skolen? De offentlige barneskolene er gratis i Kenya, så alle har i prinsippet tilgang til skolegang, men ikke alle benytter seg av det. Noen vet rett og slett ikke om muligheten, og andre må jobbe/tigge for å overleve, og man planlegger ikke for fremtiden så lenge du går sulten.
Det er ikke alltid like lett å kommunisere med alle her nede om du ikke snakker godt Swahili. Selv om engelsk er offisielt språk i Kenya, og de aller fleste, spesielt i Nairobi, snakker veldig godt engelsk faller ofte de svakeste utenfor. Når du i tillegg stiller spørsmål som det kanskje gjør litt vondt å svare på ender de gjerne opp med å ikke forstå. Så også her.
Gategutten velger å ikke forstå meg, samtidig som han helt klart synes det er litt stas at en mzungu snakker med han, og viser interesse for hans situasjon. Men han vil ikke gå i detaljer om seg selv og sin situasjon, så jeg ender opp med å gi han noen shilling og ber han passe på bilen min før jeg fortsetter med mitt.
Endel reagerer på at jeg ikke bare gir han pengene, men ber om en tjeneste for dem. "Er det ikke ille nok å være gategutt om du ikke skal komme her og kreve noe fra han." er ofte tilbakemeldingen. For meg handler det om empowerment og hans selvrespekt. Når jeg ber han om å passe bilen går han fra å være en tigger og gategutt til å bli en parkeringsvakt. Han jobber faktisk for pengene. Noe som tar oss videre i denne sagaen.
Jeg treffer han nesten hver gang jeg er på *iHub slår av en liten prat, betaler ham noen shilling for å passe på bilen, og sakte men sikkert åpner han seg litt opp. Det er fremdeles en stor grad av skepsis når vi snakker sammen, men nysgjerrigheten overvinner denne. Han tigger ikke lenger om noen shilling fra de forbipasserende, men tilbyr dem en tjeneste.
"La meg passe på bilen din mens du er borte." Det er han som stiller spørsmålene nå, og mirakuløst nok har engelsken hans forbedret seg betraktelig på et par uker. Jeg vet nå at han ikke er foreldreløs, men har en mor som også tigger langs Ngong Road. Faren har han aldri truffet. Han er noen år eldre enn Sebastian, men ser liten og tynn ut. Bakgrunnen for at han ikke går på skolen er at familien har bruk for inntektene han kan skaffe for å få mat på bordet. Han er mannen i familien.
Men tilbyr man en tjeneste kan man kanskje tjene mer ved å tilby flere tjenester. "Du er en entreprenør nå. Du driver jo et parkeringsselskap" sier jeg. "Hvordan kan du tjene mere mens bilene allikevel står parkert her?" Jeg vet jo det opplagte svaret, men vil gjerne at han skal komme til konklusjonen selv. Nei, det vet han ikke. Bilene står jo parkert her, men folkene er her ikke, så hvordan skal han kunne tjene penger når folkene med penger ikke er her. Jeg ber han tenke litt på det mens jeg jobber, også kan vi snakke om det når jeg er tilbake. "Men se rundt deg, se på bilene, og se om du ikke kan finne ut hva de trenger."
Han er fremdeles bare en guttunge, så når jeg er tilbake igjen har han glemt alt om hva vi snakket om, og er opptatt med å spille fotball med en sammenkrøllet avis. Han vinker meg farvel når jeg kjører, men vi snakker ikke mer om dette i dag. Det er en tid for alvor, og en tid for lek. Blant afrikas fattige barn er det mer en nok alvor.
Jeg har ikke vært på *iHub på noen dager. Prøver å være der inntil to dager i uken. Ikke har jeg vasket bilen heller, og Lillian klager. Afrika er fryktelig støvete, og det ligger et tykt lag av støv over bilen. Jeg forteller henne om planen min, og hun bifaller den og skriver "Wash me" med store bokstaver på bakenden av bilen.
Torsdag var jeg tilbake på *iHub, og guttungen var på plass. I det jeg gir ham noen shilling for å passe på bilen spør jeg om han nå ser hva bilen trenger. "Bilen trenger en vask,Boss" sier han. Vi kaller hverandre "Boss". Han klarer ikke uttale Svein, og han begynner å le hver gang jeg forsøker å si navnet hans. Så "Boss" fungerer bra.
"Så?" spør jeg.
Han tar hintet, men sier: "Jeg kan ikke vaske bilen din Boss"sier han litt skuffet. Han har ikke det som trengs. Han har ikke en bøtte og svamp, eller såpe og tilgang på rent vann. "Men om du hadde hatt det kunne du jo vasket bilen min mens den allikevel står her. Det du trenger er en investor. Noen som kan hjelpe deg i gang, Boss."
Vi ender opp i leng diskusjon om dette, og blir enige om at vi inngår et partnerskap. Jeg skal kjøpe inn en bøtte, en svamp,en pusseklut og noe såpe slik at han kan vaske bilen min. Han skal tilby bilvask og betale meg 50 Shilling i uken som avkastning på min investering. Jeg skal fortsette å betale som en vanlig kunde for bilvasken, men han tilbyr seg å passe bilen min gratis. Slik ble "Friendly Carwash" født. Vi bruker allerede "Friendly Safari" på et øko-turismeprosjekt vi såvidt har begynt å jobbe med.
Vi er begge veldig fornøyde med avtalen, men det gjenstår to problemer. Vi må sikre oss tilgang på rent vann, samt han er for liten til å klare å vaske taket på bilen. Punkt en er ganske enkelt. Jeg tar en prat med sikkerhetsvaktene og sikrer meg at han kan betale 20 shilling for en bøtte rent vann de fyller for ham. Sjefen her er en bra mann, med et godt hjerte, så han lover også å holde et lite øye med gutten. Løsningen på punkt to er det guttungen selv som kommer med. Han kan selvfølgelig få hjelp av moren, men for i dag holder det at han vasker der han kommer til. Taket vasker jeg selv før jeg kjører hjem.
Dette er jo ikke løsningen på hans problemer, men det er en start. Målsettingen må være å få ham tilbake på skolebenken, men da må vi sette hans mor i stand til å tjene nok penger til å brødfø dem. Sånn sett håper jeg at mine småpenger som har skapt to arbeidsplasser, kan skape en arbeidsplass med inntekter nok til at han kan begynne på skolen igjen. Den gangen det skjer står "avkastningen" min klar til å kjøpe skolebøker og skoleuniform til ham.
Det vil bare tiden vise. Men uansett hvordan det går med ham illustrerer historien nøyaktig hva som må til i Afrika. Afrika trenger entreprenørskap. Entreprenørskap som skaper bærekraftige arbeidsplasser.
Og det er akkurat det vi jobber med å skape. Men skal det monne må man gjøre det i stor skala, og for å gjøre det i stor skala må man ha ressurser.
Men det vil jeg komme tilbake til senere.
Ønsker dere alle god helg fra Nairobi.
Svein
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar