På tide med et gjennsyn med denne teksten ettersom Norad for noen uker siden ga tilsagn på finansiering til å virkeliggjøre visjonen om en skole for solcelle og miljøteknologi i Majiwa.
....
I juni reiste en broget forsamling Sørlendinger til Kenya. Man ønsket å forsøke å virkeliggjøre en visjon av en skole på landsbygda i Kenya for solkraft, vannrensing og ren energi. Visjonen som hadde vokst frem via samarbeidet mellom Kvadraturen skolesenter/Vest-Agder Fylkeskommune og Kisumu Polytechnic.
Sørlendingende som hadde forvillet seg til Kenya var Fylkesordfører Thore Westermoen, Leder for hovedutvalg for kultur og utdanning Olav Haavorstad, Regionalsjef Kjell Abildsnes, Erling Andresen (Avdelingsleder, Kvadraturen Skolesenter) fra VAF og fra ARC-Aid Kjellan Spinnangr og undertegnede, Svein Mork Dahl.
Vår målsetning for turen var å skape en felles forståelse mellom de norske og kenyanske partnerne om rammene for prosjektet, og gjennom møter med kenyanske myndigheter skape lokalt eierskap til prosjektet. Ønsket om å treffe lokale myndigheter skulle ta oss på en annerledes safari gjennom Kenyas politiske landskap.
Lykken er en stille time på terrassen før man finner sengen. Lyden av Afrika. Tordenskrall som ruller i det fjerne, og lynglimt som lyser opp himmelen i et kontinuerlig strobelys som på naturens egen nattklubb. I morgen er det fest for inviterte gjester og barneprogrammet på ARO DC. Jeg håper ikke uværet kommer denne veien, men etter hva jeg har hørt er det på vei mot Rift Valley, så morgendagens festligheter burde være sikret.
Vi har allerede truffet våre kenyanske partnere fra Kisumu Poly, samt vært innom DCen i Bondo, og PCen i Nyanza. Disse statlige representantene fungerer som en form for Fylkesmenn, så våre høflighetsvisitter her er viktige for resten av turen. Viktig å gå tjenestevei. Afrikanske høflighetsvisitter er et fascinerende skue for oss nordboere. Mer form enn innhold. Man bruker gjerne 10-15 minutter på å introdusere seg selv og takke motparten for å få anledning til å møtes før man bruker det siste kvarteret av den tilmålte halvtimen på sakens fakta.
Vi er samlet til en "nightcap" på terrassen for å få samlet tankene. Programmet for turen er ennå ikke spikret og klart, så vi vet enda ikke hvem vi skal møte den neste uken. This is Africa, så vi går til sengs med vissheten om at uvissheten er vårt eneste sikre holdepunkt.
Det er lørdag og fest på senteret med mange inviterte gjester, sang og dans og innleide musikere. Lar meg spesielt imponere av barneprogrammets opptreden. Senteret er også blitt beæret med besøk av departementsråden i utdanningsdepartementet, noe som lover bra for resten av oppdraget vårt. Resten av helgen forløper stille og rolig med et besøk i Bondo, og Godfreys nyåpnede restaurant. Spennnende nok, selv om maten ikke holdt vant standard. Personlig mistenker jeg at kjøttet som ble servert var geit, men spøker med at jeg så en løshund her i sted som nå er borte.
Vi håper å få truffet statsministeren Raila Odinga i Nyanza, da han og president Kibaki er her på grunn av begravelsen til et parlamentsmedlem, men da det ikke lar gjøre bestemmer vi oss for å følge etter dem tilbake til Nairobi. Alle flybillettene er booket av begravelsesgjestene, så vi bestemmer oss for å kjøre til Nai.Vi stopper på Tea Hotel, et gammelt britisk kolonihotel i Rift Valley, og føler på en svunnen tid. Man kan føle historien som sitter i veggene der tapeten har løsnet, og hotellet svinner hen sammen med restene av det britiske imperiet.
Etter en uke i Majiwa er det et sjokk å komme til Nairobi. En pulserende internasjonal storby med godt over 3 millioner innbyggere, høyhus, et pulserende uteliv, og som ellers er kjent for å ha noen av verdens verste trafikk-korker, og som for noen år siden var kjent som Nairobbery på folkemunne. Vi vet enda ikke om vi får et møte med Statsministerens kontor, men vi lever i håpet.
Mens vi venter på klarhet besøker vi Nairobi National Museum, og blir så på kort varsel innkallt til PMs Office.Vi har lykkes med å få til et møte, og er spente på hvordan vi og vår visjon vil bli tatt i mot.Vi kaster oss i taxien som bruker 40 minutter på de få kilometerne til Treasury Building.
Hastverk er lastverk sies det, og når vi ankommer venterommet til PMs Office blir vi sittende og vente. En time, to timer. Etter tre timer blir vi innkalt til et møterom hvor vi blir møtt av en delegasjon ledet av Caroli Omondi, den 35 år gamle stabssjefen til Raila. For en gangs skyld er jeg ikke yngst i rommet.
For oss blir møtet en opptur. De har satt seg inn i materien, vet hva vi snakker om, og har innspill og vurderinger. Best av alt er det at vi får forsikringer om at dette er noe som Kenya ønsker, og man forsikrer oss om at Kenya er villige til å påta seg de forpliktelsene som vil følge med en etablering av Solskolen. Nå er det bare opp til oss mzungus å skaffe finansieringen.<
Reisen er over, og vi kan reise hjem med minnene om en safari utenom det vanlige.
Fylkesordfører Thore Westermoen (VAF) i møte med ordføreren i Kisumu, His Worship Samuel O. Okello.
....
I juni reiste en broget forsamling Sørlendinger til Kenya. Man ønsket å forsøke å virkeliggjøre en visjon av en skole på landsbygda i Kenya for solkraft, vannrensing og ren energi. Visjonen som hadde vokst frem via samarbeidet mellom Kvadraturen skolesenter/Vest-Agder Fylkeskommune og Kisumu Polytechnic.
Sørlendingende som hadde forvillet seg til Kenya var Fylkesordfører Thore Westermoen, Leder for hovedutvalg for kultur og utdanning Olav Haavorstad, Regionalsjef Kjell Abildsnes, Erling Andresen (Avdelingsleder, Kvadraturen Skolesenter) fra VAF og fra ARC-Aid Kjellan Spinnangr og undertegnede, Svein Mork Dahl.
Vår målsetning for turen var å skape en felles forståelse mellom de norske og kenyanske partnerne om rammene for prosjektet, og gjennom møter med kenyanske myndigheter skape lokalt eierskap til prosjektet. Ønsket om å treffe lokale myndigheter skulle ta oss på en annerledes safari gjennom Kenyas politiske landskap.
Lykken er en stille time på terrassen før man finner sengen. Lyden av Afrika. Tordenskrall som ruller i det fjerne, og lynglimt som lyser opp himmelen i et kontinuerlig strobelys som på naturens egen nattklubb. I morgen er det fest for inviterte gjester og barneprogrammet på ARO DC. Jeg håper ikke uværet kommer denne veien, men etter hva jeg har hørt er det på vei mot Rift Valley, så morgendagens festligheter burde være sikret.
Vi har allerede truffet våre kenyanske partnere fra Kisumu Poly, samt vært innom DCen i Bondo, og PCen i Nyanza. Disse statlige representantene fungerer som en form for Fylkesmenn, så våre høflighetsvisitter her er viktige for resten av turen. Viktig å gå tjenestevei. Afrikanske høflighetsvisitter er et fascinerende skue for oss nordboere. Mer form enn innhold. Man bruker gjerne 10-15 minutter på å introdusere seg selv og takke motparten for å få anledning til å møtes før man bruker det siste kvarteret av den tilmålte halvtimen på sakens fakta.
Vi er samlet til en "nightcap" på terrassen for å få samlet tankene. Programmet for turen er ennå ikke spikret og klart, så vi vet enda ikke hvem vi skal møte den neste uken. This is Africa, så vi går til sengs med vissheten om at uvissheten er vårt eneste sikre holdepunkt.
Det er lørdag og fest på senteret med mange inviterte gjester, sang og dans og innleide musikere. Lar meg spesielt imponere av barneprogrammets opptreden. Senteret er også blitt beæret med besøk av departementsråden i utdanningsdepartementet, noe som lover bra for resten av oppdraget vårt. Resten av helgen forløper stille og rolig med et besøk i Bondo, og Godfreys nyåpnede restaurant. Spennnende nok, selv om maten ikke holdt vant standard. Personlig mistenker jeg at kjøttet som ble servert var geit, men spøker med at jeg så en løshund her i sted som nå er borte.
Vi håper å få truffet statsministeren Raila Odinga i Nyanza, da han og president Kibaki er her på grunn av begravelsen til et parlamentsmedlem, men da det ikke lar gjøre bestemmer vi oss for å følge etter dem tilbake til Nairobi. Alle flybillettene er booket av begravelsesgjestene, så vi bestemmer oss for å kjøre til Nai.Vi stopper på Tea Hotel, et gammelt britisk kolonihotel i Rift Valley, og føler på en svunnen tid. Man kan føle historien som sitter i veggene der tapeten har løsnet, og hotellet svinner hen sammen med restene av det britiske imperiet.
Etter en uke i Majiwa er det et sjokk å komme til Nairobi. En pulserende internasjonal storby med godt over 3 millioner innbyggere, høyhus, et pulserende uteliv, og som ellers er kjent for å ha noen av verdens verste trafikk-korker, og som for noen år siden var kjent som Nairobbery på folkemunne. Vi vet enda ikke om vi får et møte med Statsministerens kontor, men vi lever i håpet.
Mens vi venter på klarhet besøker vi Nairobi National Museum, og blir så på kort varsel innkallt til PMs Office.Vi har lykkes med å få til et møte, og er spente på hvordan vi og vår visjon vil bli tatt i mot.Vi kaster oss i taxien som bruker 40 minutter på de få kilometerne til Treasury Building.
Hastverk er lastverk sies det, og når vi ankommer venterommet til PMs Office blir vi sittende og vente. En time, to timer. Etter tre timer blir vi innkalt til et møterom hvor vi blir møtt av en delegasjon ledet av Caroli Omondi, den 35 år gamle stabssjefen til Raila. For en gangs skyld er jeg ikke yngst i rommet.
For oss blir møtet en opptur. De har satt seg inn i materien, vet hva vi snakker om, og har innspill og vurderinger. Best av alt er det at vi får forsikringer om at dette er noe som Kenya ønsker, og man forsikrer oss om at Kenya er villige til å påta seg de forpliktelsene som vil følge med en etablering av Solskolen. Nå er det bare opp til oss mzungus å skaffe finansieringen.<
Reisen er over, og vi kan reise hjem med minnene om en safari utenom det vanlige.
Fylkesordfører Thore Westermoen (VAF) i møte med ordføreren i Kisumu, His Worship Samuel O. Okello.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar